Jeg ville neppe kunne hevde meg særlig i næringslivet i det daglige, men håpet forsåvidt å gjøre det brukbart i det såkalte Næringslivsmesterskapet på Natrudstilen i helga. Det er ikke så høytidelig som det høres ut. For de fleste var søndagens klassiske distanse på 28 km et helt vanlig turrenn. Fredag og lørdag ble det også arrangert konkurranser i fristil og stafett. Jeg angrer nå litt på at jeg ikke hadde sjekket programmet godt nok, siden jeg lett kunne rukket opp på fredag for å gi låra "skøyte-syre-sjokk" også.
Søndagens renn ble egentlig en opptur etter to-tre tunge dager i forkant. Mitt klart mest omtalte kne, det høyre, slo seg nemlig helt varngt igjen. Nå er jeg sikkert hypersensitiv i det området, men det hovent ganske så kraftig opp - uten at jeg helt vet hva jeg provoserte det med. Halvannen uke var gått siden siste løpeøkt uten at maks. innsats i Snøkuten merktes verken underveis, umiddelbart etter løpet eller de påfølgende dagene. Jeg gikk to kvalitetsøkter på ski, men eliminerer det også som grunn for hevelsen. Jeg tror faktisk vi her snakke rom en "yrkesskade". Kroppsøvingstimene betyr jo ganske så variert aktivitet for skrotten min når jeg finner det formålstjenlig å delta en del selv. Det var trolig litt for mye satsdemonstrasjoner i turntimene som forårsaket tennisballen utenpå kneskåla i helga. Lørdag var det også for første gang såpass vondt å gå på ski, at jeg stilte litt demotivert på søndagens renn. Som mange ganger tidligere ble jeg derfor for defensiv og uoppmerksom i starten . Dermed gikk toget hvor jeg kunne hatt billett, og i to mil ble det derfor en ensom kamp mot med selv. En kamp som jeg synes jeg kom godt ut av. Kneet gikk seg heldigvis til, og uten noen drahjelp ble avstanden framover relativt mindre enn både i Romjulsrennet og Budorrennet som jeg gikk to og tre uker tidligere i vinter.
RESULTATLISTE SØNDAG:
Onsdag var det på'n igjen med årets første magadrag i lysløypa i Hernes. Jeg har riktig nok en god del terskel-intervaller (I3) på ski i vinter, men klubbrenn blir maksdrag så det holder. Gørartig likevel, selv om jeg som ikke akkurat er "bulit for speed" er mer spent jo kortere konkurransen er. I tillegg til at det var årets første klubbrenn, skulle jeg også "testkjøre" mine spiltter nye Fischer Carbon Lite. "Herlig kjensla, forstås!" Merkbart lettere å få feste med enn mine stive, fem år gamle Fischer RCS. Jeg hadde imidlertid ikke rukket å legge på dagens glider på nyskia, og valgte derfor mine gamle som stod preppet fra helga og hadde merkbart bedre glid med Skigo Grønn HF.
Herlige forhold i Hernes og ikke så trått som forventet , og jeg syntes faktisk jeg greide å gå brukbart på ski på sprintdistansen (3,3 km i lysløypa + 1 km rundt "Negerjordet" - ja det heter faktisk fortsatt det på Varden). Aller mest moro er det med klubbrennene i Hernes når deltakelsen i veteranklassen er så stor som på onsdag. Ti løpere, to voksne jenter og åtte barnslige gubber, som sammenlikner og analyser over en kaffekopp og en vaffel etterpå på er minst halve moroa. Denne gangen var avstanden fram til Otto bare fem sekunder og Magnus og Amund var "farlig nær". (For ordens skyld: Tidene under er ett minutt feil for samtlige, dvs. at jeg brukte 13.54 på 4,3 km.) Fortsettelse følger nok om 14 dager - da i fristil.....
RESULTATLISTE ONSDAG:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar