Snøkuten i januar kan være en kjølig affære. Flere ganger har den lengste runden blitt kutta ned, eller konkurranseklassen blitt kutta ut. Det var ikke helt problemet i år - selv om jeg er sikker på at det dukker opp snart...
Tirsdag kveld viste displayet på bilen + 6 da jeg parkerte i Byflaten. Ideell maratontemperatur tenkte jeg, og siden vi bare skulle løpe den 9,5 km lange Nordhagarunden og dermed holde godt og vel maratonfart, ville det ikke være noe problem å holde varmen i kortbuksa. Egentlig tenkte jeg å aksjonere mot "vinteren" vi har hatt så langt med å stille bare i singlet eller t-skjorte, men det ble litt dumt når en jo må ha refleksvest utenpå...
 |
| Orionduo klar til start medl litt forskjellig antrekk og sko- Lises Icebug funka nok best totalt sett...(Foto: Stein Arne Negård) |
Selv om været var stabilt vårlig, var underlaget desto mer ustabilt og gjorde skovalget til et dilemma. Det var nemlig helt bar asfalt på den første og de fire siste kilometrene, men høyst variabelt isføre i det midterste partiet gjennom skogen. Valget stod altså mellom å løpe halve løpet med piggsko på bar asfalt eller å skli med asfaltsko på bløt og høyst variabelt strødd is. Jeg valgte det siste, dvs. jeg brukte mine Adidas Adizero XT som er beregnet på terreng og skal i følge reklamen ha godt feste på våte steiner med Continental-gummi i sålen. Dessuten vil jo kortbukse og piggsko være veldig inkonsekvent! Tanken slo meg nok imidlertid at det fort kunne ende med noen fine skrubbsår på knærne, men det unngikk jeg da - så vidt.
 |
Starten med de raske gutta i første rekke. Helt til høyre årets suverene snøkuter så langt: Bjørn Egil Nordseth..
(Foto: Stein Arne Negård) |
Jeg åpnet kontrollert på asfalten og fant ryggen til Roger'n og skimtet også refleksevesten og løpesettet til godeste Mirek, men som ventet ble det trøbbel da jeg bikket toppen og skulle begynne å skli ned igjen. Grusinga var også dårligere, og etter et par skikkelige feilskjær måte jeg "safe" til vi var trygt nede den bratte Meieribakken. Da hentet jeg kjapt inn Lise og Kjell Arne, og selv om det gikk litt i rykk og napp for min egen del, ga vi hverandre god pes på de siste 4. Det er litt typisk med rykkløping når jeg har trent mest på ski, siden det da alltid blir noen pauser pga. terrenget. Selv om det siste halvdelen av Norhagarunden er relativt flat, får man slett ingen hvilepauser. Det som overrasket meg litt var at jeg slet med å henge med i de slake mote etter all motbakkeløpingen i høst, mens jeg løp relativt uanstrengt nedover. Det siste er meget positivt siden det tyder på at jeg ikke reserverer meg noe pga. kneet lenger.
Jeg fikk noen meter på duoen i den siste bakken, og tok Kjell Arne med tre og Lise med åtte sekunder i mål. Klar framgang fra desember hvor jeg var tilnærmet to og ett minutt bak. Jeg tror ikke jeg har vært så fornøyd noen gang med å sette så soleklar bunnrekord! Tida bikket 40 minutter med ti sekunder - og mitt svakeste løp før tirsdagen var 39.31. Derfor var jeg veldig raskt enig med noen av de andre "kvalitetsbevisste" løperne i garderoben etterpå om at de spesielle forholdene nok utgjorde et helt minutt. Takk skal dere ha!
Med gjennomsnittpuls på 157 (92%) i 40 minutter og max. på 164 (96%) må jeg tilbake til mitt "forrige løperliv" dvs. før 1. mai 2013 for finne noe i nærheten. At jeg er i stand til å presse over tid igjen, merket jeg også "dagen derpå". Ble utrolig sliten og bevilget meg (litt motvilig) en hviledag. Et fire mils skirenn blir "a walk in a park " i forhold. Jo da, det begynner å likne på noe som kan kalles løping igjen, nå....
Løpslogg-Garmin Connect -
Nordhagarunden
Reportasje med bilder og resultater på Kondis.no:
Vårlig Snøkut i januar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar