Om tro, håp og ærlighet

Jeg ha tro på at skiføret holder tre uke til på Hornsjø og omegn.

Skisesongen går mot slutten i all fall hva konkurranser angår. Klubbmesterkap og Troll Ski Marathon står for tur denne uka, men så tror jeg det ikke blir noe flere skirenn på meg i denne omgang. Med en ti-dagers påskeferie på Sjusjøen har jeg imidlertid tro på vinteren til ca. 20 april.

Resten av våren våger jeg ikke å tro noe om - bare håpe. Grunnen er fortsatt høyre kneet mitt som dessverre ikke har blitt noe bedre de siste to månedene til tross for ar jeg nesten utelukkende har trent klassisk langrenn. Jeg må imidlertid innse at det går mot en ny sesong med andre aktivitetsmuligheter og må, for ikke å bli aldeles gal, få avklart hva som egentlig er galt fatt. Mandagen etter Birken-som-ikke-ble-noe-av, tok jeg kontakt med Aleris for å bestille kontroll. Tirsdag 8. april får jeg forhåpentligvis sikkert svar på spørsmålene mine som i blant driver meg til vanvidd.

De snart tre månedene som har gått siden jeg igjen begynte å merke det igjen, har vært mildt sagt frustrerende. Jeg har bare skjøvet problemet foran meg i den tro at tre måneder med bare skigåing ville kurere det hele. Dagboka rapporterer at jeg har løpt usle 30 km i februar og mars, så det er i all fall ikke det som er skyld i faenskapen. De rareste og motstridende teorier har derfor dukket opp i hodet når jeg har kjent på de samme vondtene mer eller mindre hver dag siden midten i januar:

• Er menisken skadet på nytt og i så fall hvordan kunne det ha skjedd?
• Har jeg tatt for lett på styrking av muskulaturen rundt kneet etter at det ble helt bra før jul?
• Har det blitt for ensidig trening med bare klassisk langrenn ?
• Er det slitasje i kneet som jeg må leve med resten av livet?
• Eller er det normalt at det kan gå et helt år før skaden er helt leget?

Jeg håper selvsagt på at det "bare" er det siste. Etter å ha konferert med legen min igjen, har jeg startet på en ny Glucosaminkur for å bygge opp igjen brusken, samtidig som jeg har funnet fram igjen strikken som ble så flittig brukt i fjor sommer og høst. I februar følte jeg at delen av quadricesmuskelen på innsiden av låret, musculus vastus medialis, var veldig øm. Jeg gikk derfor til behandlinger hos fysioterapeut to ganger i uken en hel måned uten at det ga noen merkbar bedring.

Nå er det altså motsatt teori som prøves ut, nemlig at den samme muskelen er for svak til å stabilisere kneet. Nylig leste artikler, bla.a. denne i Tidskrift for Den norske legforening: Artrose kan behandles på flere måter, understøtter den teorien. Uansett var den samme artikkelen god trøst hvis det er snakk om fremskredet slitasje, artrose, i kneet. Det finner jeg litt merkelig siden jeg ved første inngrep i fjor ikke hadde noen tegn til det, og ved andre gangs atroskopi to måneder senere fikk konstatert bare begynnende degenerasjon, grad 1.

Når jeg er ærlig med meg selv, må jeg bare innse at det er et eller annet som ikke har vært lurt i den treninga jeg har gjort etter jul som har ført til feilbelastning og påført meg smertene som merkes både inni selve leddet og under kneskåla. Det siste ligner mye på såkalt patellofemoralt smertesyndrom, men det får jeg vel svar på om en uke.

Apporopos å være ærlig så fikk jeg etter gjentatte purringer svar fra Tryg Forsikring hvor jeg har min reiseforsikring ang. erstatning for skaden som oppstod ved trening i trapper i mai i fjor. Det ble avslag nr 2 - helt i tråd med med min tro på forsikringers fortreffelighet. Begrunnelsen var følgende:

"Ut i fra din forklaring er det dine nedslag av foten/kneet mot bakken som er årsaken til skaden. Skademekanismen som er årsaken til skaden er derfor ikke en ytre begivenhet, men en egen frivillig bevegelse. Videre krever vilkårenes ulykkesbegrep at en ytre begivenhet skjer plutselig. Spensttreningen/hinkingen var planlagt, det er derfor ikke noe uventet ved situasjonen."

Sagt på en annen måte: Hadde jeg sklidd i trappa og slått kneet mot et trinn, eller kanskje bare "husket" forløpet litt annerledes, ville jeg fått erstatning. Men, men, ærlighet varer vel lengst? Dessuten er de 10 000 kr underordnet i forhold til det det dreier seg om - verdien av å LØPE!

Klok (?) av skade har jeg nå meldt den "nye" skaden inn gjennom Friidrettsforbundets helårsforsikring i Gjensidige og søkt om forhåndsgodkjenning av nødvendig konsultasjon, kontroll og eventuell MR. På nytt måtte det purres (!) for å få et svar - selv om jeg fikk beskjed om at Idrettens Skadetelefon ville ta direkte kontakt for videre oppfølging. Etter en drøy ukes venting var allerede time hos fastlege og kontroll hos Aleris bestilt, så jeg ga i klare ordelag melding om at jeg ikke kunne vente på sendrektig saksbehandling for å få nødvendige forhåndsgodkjenninger. Det ble godtatt - selv om jeg altså i fjor fikk avslag i etterkant fra samme instans for bruk av akkurat de samme behandlerne. Hvis MR blir vurdert nødvendig, blir imidlertid ikke Unilabs på Hamar godtatt hvis jeg skal få den dekket gjennom forsikringen. Jeg må bruke Curato på Gjøvik som koster meg 12 mil og et par timer ekstra kjøring....

Forsikringsføljetongen forsetter etter 8. april...