tirsdag 29. april 2014

DNiS - ikke DNS i Oslo

Jeg liker verken DNF eller DNS heftet til navnet mitt i resultatlister. Det første har aldri skjedd, mens det siste ble det dessverre opptil flere av i 2013-sesongen. Lørdag stod Sentrumsløpet på programmet, et løp jeg meldte meg på rett etter sesongen som det ikke ble noe av, var slutt i fjor. Likevel var alt i det uvisse helt til fredag kveld.

Statistikk-freak er vel ingen overdrivelse, men når det gjelder akkurat Sentrumsløpet har jeg noe å forsvare. For det første så har jeg deltatt hvert eneste år siden debuten i 1997. Med 17 år på rad har det blitt et sikkert vårtegn for familien Bakken. Vi har alltid dratt tidlig til byen og sugd til oss våren i ro og mak - ofte rett etter å ha avsluttet vinteren bare en helg eller to tidligere. Tidligere var junior med på barneløpet et par timer før selve Sentrumsløpet. Deretter har vi alltid fått med oss det årvisse vårsleppet av rikets beste mellomdistanseløpere i Sentrumssprinten, før jeg selv har dokumentert stabil vårform på mila.

Jeg er litt stolt av stabiliteten jeg har vist på denne tiden av året over en så lang periode. Hvis jeg tar bort løpet mitt i 2003 da jeg løp fra mitt gode skinn og satte en for meg uslåelig rekord på 36.24, ligger de andre 16 milløpene innenfor et tidsintervall på 1 minutt og 13 sekunder (37.14 - 38.27) Dvs. at km-farten min på mila pr. 1. mai i perioden 1997 - 2013 har variert med sju små sekunder. Mr. Stabil kan man si, men denne gangen måtte enten en eller to statistikker ryke.

Etter å ha prøvd meg på kort løypa i Gå-Joggen på asfalten på Hamar på onsdag, gikk jeg og følte på Jumpers'n i høyre kneet helt fram til fredag kveld. Den ble bare bedre, og dermed var jeg innstilt på å opprettholde deltakerstatisikken i Sentrumsløpet, mens resultatrekka uansett måtte få seg en knekk. Egentlig var det litt deilig avstressende å gå til et løp helt uten ambisjoner om km-tider og plassering også.

Ren-Eng-løperen Einar Furulund var eneste lokale innslag i Sentrumssprinten i år.
Ingvild Måkestad Bovim går, etter sesongåpningen på Karl Johan å dømme, mot en spennende sesong.
Jeg var nok litt vel avslappet skulle det vise seg. Da jeg skulle starte oppvarminga en snau halvtime før start, tok Bjørg med seg sekken med klærne mine mens jeg småjogget en tur innom toalettet på hotellet som vi ofte bruker når vi er i byen. Speilet på WC avslørte at det var noe som manglet på brystkassa - startnummeret med chippene på baksiden. Dermed ble det litt mer fart over oppvarminga. Jeg skjønte at det var umulig å oppspore madammen i folkehavet, og kikket etter nærmeste kjente for å låne telefon og ringe. Selv om Ren-Eng-Petter'n velveillig lånte bort telefonen vel og lenge, var det ingen repsons i andre enden - som antatt. Damer på frifot i byen betyr fullt fokus på shopping og ikke lett å få kontakt med!

Hadde det vært et løp med vanlig fokus på, ville det nok neppe skjedd. Denne gangen stod ikke annet enn godkjent deltakelse på spill, så jeg bare jogget rolig innom startnummerutdeling og fikk omregistrert meg med et annet nummer. Dermed ble det ikke DNS  - men DNiS på meg på lørdag -Dobbeltnummer i Sentrumsløpet!

Klubbkompis Petter Myhr (14) imponerte igjen og forbedret seg med to minutter fra i fjor og tok 2. plassen i G14-35 med 33.52. For to år siden var jeg utpekt som fartholder for 12-åringen. I år var forskjellen nesten åtte minutter! (Foto: Kjell Vigestad, kondis.no)

Ida Meli Narbuvoll tok 2. plassen i K18-19 på 37.43. (Foto: Oddvar Røsten, kondis.no)
Det sportslige burde egentlig forbigås i stillhet, men jeg prøver å snu det til noe positivt likevel. Jeg lot undersåttene bestemme, og løp det de tillot. Det var egentlig ganske mye. Bortsett fra en litt forsiktig start for å være rimelig sikker på å komme til mål, ble det ikke holdt mye igjen. En seier i seg selv - og så moro å føle at en er med i et ordentlig løp igjen da gitt! Pga. omregistreringen måtte jeg selv gjøre arrangørene i BUL oppmerksomme på tida før jeg dukket topp på resultatlista etter et par dager, men den stod dessverre ikke helt i stil med jobben jeg følte jeg gjorde. Tre minutter opp fra i fjor, og 41.31 i sluttid er tilnærmet på samme nivå som i min aller første 10 km i Elverumsløpet i 1994. Jeg har altså i løpet av det siste året rykket helt tilbake til starten for 20 år siden. Nå gjenstår det bare å bevise at en 54-åring kan ha raskere framgang enn en 34-åring. Den gang tok det to år før jeg var det nivået jeg siden har holdt helt til i fjor på akkurat denne tiden. Mer om det års-jubiléet senere, hvor jeg også skal komme mer inn på sommerens slagplan.

REPORTASJE PÅ FRA SENTRUMSLØPET PÅ KONDIS.NO




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar