Med blandede følelser i Østlendingenløpet

I helga var det full fest i Elverum med arrangementer i bøtter og spann. For andre året arrangerte Østlendingen i samarbeid med klubben min, FIK Orion, Østlendingenløpet. Det stakk like mye i hjertet som i kneet da jeg greide å skade menisken på nytt og var helt nødt til å stå over fjorårets premiere. I år ville nok også 9 av 10 stått  over i min situasjon. Nå er ikke jeg spesielt opptatt av å følge strømmen og gjøre som de 9 andre - jeg går min egen (kronglete) veg. Ok, jeg lar hjertet bestemme og gjør kanskje ikke det mest fornuftige i alle sammenhenger. Selv om det kanskje noen ganger gjør vondt verre i min skadesirkel, har jeg i alle fall prøvd. Ingen vet heller med sikkerhet om det hadde vært så mye annerledes å avstå verken fra ditt eller datt.

Situasjonen kan i mye øyne best sammenliknes med å bli nekta å være med på feiringa i sin egen bursdag to år på rad. Jeg ble nekta i fjor, og det gjorde sitt til at jeg var enda mer bestemt på å få være med i år. Når du har hatt en finger med i spillet fra starten, får du et eierforhold til det. Østlendingenløpet er litt "mitt" liksom. Begge løypene har jeg gjort titalls runder i før jeg endte opp med nøyaktig 5 og 10 km. PR og ikke minst dekning i etterkant har også vært mitt bord - i tillegg til mer praktiske gjøremål på løpsdagen som løypemerking og drikkestasjoner. Nok å gjøre, så hvorfor pine seg gjennom ei mil halvskadet?

Kollega David hadde motsatt opplevelse av meg og løp sitt beste milløp noen gang - langt der foran.
(Foto: Jan Erik Bakken)

Jeg er slett ikke uvant med  å bli slått av 11 år eldre Ole Peter på de virkelige lange distansene, men denne gangen måtte jeg slippe etter 3 km... (Foto: Jan Erik Bakken)

Litt selvmotsigende i utgangspunktet, men i tillegg til å tilfredsstille løpekåtheten er det utvilsomt den beste måten å se hvordan et løpsarrangement fungerer på å oppleve det hele fra riktig vinkel - fra en løpers synspunkt. Derfor stilte jeg til start med historiens laveste ambisjon, og i likhet  med 100 % av gjennomførte treningsøkter - uten å angre på at jeg pinte meg halvt i hjel.

Det var nesten dømt til å gå "den vegen høna sparker" uten en eneste intervall- eller tempoøkt i beina siden juni måned. Etter vårsesongens mislykkede strategi for å bli kvitt betennelsen i kneet, har jeg nå prøvd å avstå fra alt annet enn helt rolig langkjøring på beina. Jeg har jo prøvd å ta i skikkelig på rulleski eller sykkel, men at kvalitetstrening må være spesifikk ift. det en trener mot,  fikk jeg til de grader bevist på lørdag. Asfalt  har jeg heller ikke satt mine løperben på av samme grunn siden jeg prøvde meg i mitt forrige milløp på Kongsvinger ved St. Hanstider.

I passende selskap for dagen - med en søppelcontainer ved Frydenlund skole! (Foto: Jan Erik Bakken)

Jeg valgte jo primært å være med for å oppleve folkelivet jeg visste det ville bli langs løypa med tre store arrangementer på samme helg i Elverum - og sånn sett årets verste dag å arrangere noe på mht. trafikk av både biler og fotgjengere. Likevel "måtte" jeg ha et mål for egen del også. Det var nemlig nesten på dagen 20 år siden jeg løp mitt første 10 km gateløp - nettopp i Elverumsløpet. Tida ble 42.09 som 34-åring 13. august 1994. Det burde jeg greie uten løpetrening! 4.12-farten ble såvidt testet i 1 - en - km på asfalt dagen før, så her var det bare å gå på med friskt mot og sterk tro......

RESULTATER ELVERUMSLØPET 1994

Som vanlig var første kilometeren på 4 blank grei nok. Så var det om å gjøre å justere cruisecontrollen og juble seg gjennom løypa som er flat helt til vel halvveis. Det var varmt, og jeg hadde stressa med løypemerking, saftblanding, kjøring hit og dit og var ikke akkurat i toppladet tilstand. Da  jeg løp under undergangen ved 3 km føltes den første lille kneika og den etterfølgende Standbygdvegen som endeløs. Tørst og tom for krefter lengtet jeg bare etter den sjølmiksa cocktailen på 5 km. Passering halvveis ble gjort på skjema til målet på litt over 21 minutter, men jeg grudde meg for den neste drøye kilometeren opp mot løypas høyeste punkt på Løvbergsmoen.  Km-tida hadde gradvis sneket seg oppover og var allerede på 4.30 før den tyngste som jeg fryktet ytterligere et halvt minutt opp på - og fikk rett. Via Øverleiret, ned mot sykehuset og inn i Storgata er det lettløpt og med to reale utforbakker er det mulig å senke km-tiden igjen. Klokka hadde hengt seg opp på 4.30 og det var så vidt jeg slapp å se 44-tallet på den store klokka ved mål. To minutter bak et innbilt realistisk mål - katastrofe for n'te gang anno 2014. En ny påminnelse om at det er et lite univers mellom det hodet sier og det systemet er i stand til å yte. At jeg gidder!

Det var MORO å se alle de blide løperne i Østlendinegenløpet - og ekstra MORO er det å treffe "gamle" elever som Mads på løp. (Foto: Jan Erik Bakken)

Min egosentriske selvmedlidenhet til tross. Jeg løp i mål med et smil om munnen og viste forhåpentligvis med all mulig tydelighet opp hele Storgata at dette var MORO,  moro å bli heia på, moro med folk som prøver å innbille meg at jeg løper bra, moro med tilbakemeldinger om løypa, moro med det fine været, moro å ta del i et bra arrangement - og aller mest at det er MORO å løpe - ikke på tross av - men nettopp å fullføre på grunn av varmen og alle andre mer eller mindre selvforskyldte hindringer på min veg.

Kollega Lene løp med stort pressepress på sine skuldre etter å blottlagt hele sitt treningsliv i Østlendingen i hele sommer - men hun taklet presset og nådde målet med nesten to minutters margin.

Reportasje med masse bilder og alle resultater på kondis.no