Snakk om å gå etter klokka!

Etter 47 år i skoleverket er vel ikke overskriften akkurat noen nyhet, men det å gå etter klokka har fått en utvidet og enda mer konkret betydning den siste tiden. Med skolen som arbeidsplass siden 1967 har livet vært konstant oppdelt i trekvarters intervaller. Tar jeg med 20 års vill jakt på lærkula periodisert i like lange tidsbolker, er det vel her snakk om en yrkesnevrose med et opplagt krav om yrkesskade-erstatning? Med minimal tro på forsikringsbransjen og egen tvil om min yrkesskade ikke er et kurrant tilfelle, har jeg unnlatt å melde fra før nå.....

Om mitt tilfelle er erstatningspliktig eller ikke, har jeg i all fall ved gjentatt anledninger fått bekreftet diagnosen fra flere hold. Først etter at jeg i høstferien gikk runde på runde på rulleski inni parkeringskjelleren vår på Sjusjøen, og de to siste ukene har mange opplagt tenkt det samme på veg til eller fra jobb langs Strandbygdvegen.

Så til selve symptomene: Jeg er i skrivende stund i ferd med å avslutte min selvpålagte tre "helvetesuker". 21 dager - 504 timer - 30 204 minutter - 1 814 400 sekunder UTEN å løpe. Nok om det prosjektet i denne omgang, men jeg kan trygt si at jeg har GÅTT inn for oppgaven. Jeg har for eksempel gått til og fra jobb, en distanse som på meteren måler 2 km,  hver morgen og ettermiddag fire dager i uka. Det har gitt 16 km helt gratis trening i uka - hvis en går på litt. Fortsatt ikke noe rart ved det akkurat, og slettes ikke så rart en titter på klokka - på veg til jobb i alle fall. Jeg har imidlertid til dags dato ikke greid å passere postkassa uten å starte stoppeklokka på min gode, gamle Timex Ironman. Jeg sjekker både mellomtider og sluttider begge veger hver eneste gang - og går for  pers hver dag!

De siste løpefrie ukene har tydeligvis beina vært lettere og kneet mjukere enn noen gang siden jeg periodevis begynte å sette bort sykkelen for et  par år siden. Idealtida på 17-18 minutter er nemlig blitt knust gang på gang, og i det siste har både 17-minuttersgrensa og "drømmegrensa" på 16 minutter blitt knust. Under 8 min/km kvalifiserer såvidt til I1-trening hvis jeg skal bruke boka

Det er mye potensiell forskning i tallene som er lagret i minnet på uret, og som i etterkant har blitt notert ned for å danne grunnlag for min doktorgradavhandling med tittelen: Hvordan unngå å gå på veggen når en ikke kan løpe?

• Er jeg mer motivert for å komme på jobb  - eller komme meg hjem?
• Er det noen ukedager som bokstavelig talt går lettere enn andre?
• Er det godvær eller dårlig vær som er raskest gåvær?

Foreløpige konklusjoner:

• Jeg er sprekest på veg fra jobb
• Ingen signifikante utslag på ukedager
• Litt småkaldt er best slik at en må gå på litt for å holde varmen.

PS! Drømmergrensa ble forresten nådd en mørk og regnfull kveld på veg hjem fra en kveldsøkt på jobben. Kan det ha noe sammenheng med at det ikke var noen som kunne se en tulling som gikk for livet i øsende regnvær? Jeg går for den teorien - og til uka går jeg inn for å løpe igjen...