søndag 14. juni 2015

Birkebeinerjoggen fullført for 3. gang

Blid var'n i alle fall på de første 7 km. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Årets Birkebeinerløp var det 3. på rad hvor jeg stilte til start uten verken muligheter eller ambisjoner mht. tid eller plassering. I år var det i enda større grad snakk om å holde merkerekken intakt, så sånn sett kan jeg jo si meg fornøyd etter å tatt mitt 16. offisielle - men 18. moralske merke i BB-løpet! (De to moralske for UltraBirken i 2010 og 2012).

Det irriterer meg stadig mer at jeg etter fire år ennå ikke har fått løpt den "nye" traséen fra BB-stadion til Stampesletta for full maskin. I 2012 valgte jeg som sagt UltraBirken, i 2013 var jeg meniskskadet uten å vite om det og stusselig nok har det delvis blitt "jumpersjogg" både i 2014 og 2015.

Joda, jeg syntes det var moro å var med i år også, men jeg må bare innrømme at det er brutalt i etterkant å innse hvor dypt jeg har sunket - på resultatlista. Selv om jeg lot fornuften styre og satte brekket på i alle utforbakker, gikk det likevel saktere enn jeg hadde regnet med. Jeg hadde til slutt seks minutters margin til merket, og hadde for så vidt full kontroll på hovedoppgaven. Likevel var det betenkelig at jeg brukte to minutter lenger tid enn i fjor også på de første sju km opp til løypas høyeste punkt. Og der prøvde jeg virkelig ta i. Konklusjonen kunne jeg vel dratt allerede før start hvis jeg hadde sett litt på hva jeg har gjort denne våren: Man blir ikke terrengløper av å sitte å tråkke på en sykkel, stå og stake på rulleski og trene knebøy til en ser mannen med ljåen!

Jeg anså helgas løp som en test på om det er noen vits å prøve å løpe noe mer i sommer i det hele tatt. Det må bli enten eller nå. Det lar seg ikke kombinere med å sykle uansett skade. Svaret på testen får jeg ikke før det har gått et par dager når knærne rekker å si ifra. Umiddelbart kjennes det langt bedre ut enn etter de spede testene jeg har gjort de to siste ukene. Smertene i senene under begge knærne er helt klart mindre, men jeg har nesten gitt opp å skjønne hvorfor det varierer så mye. Det er å håpe at styrke- og stabiliseringsøvelsene kan ha bidratt til at jeg nå kan løpe langt og rolig fram mot UltraVasan om drøye to måneder.

I motsatt fall blir det ikke et eneste løp til på beina i 2015, men i stedet et seriøst forsøk på å bli Superbirkebeiner som plaster på såret i et ellers katastrofalt birkebeinerår. Det er ikke noe tvil om hva hjertet vil, men mulighetene for å få hjernen med på laget er nå større enn på lenge. Øystein Sunde har en strofe i en låten "Hi-fi asyl" som går omtrent sik: "Du bli'kke riktig frisk før'u har hatt det riktig ille..." Blir det skikkelig ille når det hatt gått noen dager etter Birkebeinerjoggen min er en tredje mulighet at jeg legger meg under kniven.....



Tallenes tale:
Startnr 1276
Rolf Bakken
Fik Orion

Klasse
Menn 55-59 år
Født
08.03.1960
Antall ganger deltatt
16
Antall merker
16
Pulje
1
Start
10:10:13
Makstider
     18:48
     20:38
     52:27
     56:36
01:15:32
01:21:21
01:43:37
01:49:28

Men en birkebeinerdag er så mye mer enn bare å løpe. Her er noen glimt av  hva jeg også fikk med meg på Sjusjøen/Birkebeineren/Stampesletta på lørdag: 

Klokka 07.40 på Sjusjøfjellet med Vegard Øie og John Henry Strupstad i teten på UltraBirken 
Kl 1000 gikk starten for mennenes eliteklasse på Birkebeineren.
Premieutdeling ved Håkons Hall kl 1300 med de tre beste i kvinner elite: Veronica Blom, Marthe Katrine Myhre og Maiken Caspersen Falla.
De tre beste i menn elite: Weldu Negash Gebretsadik, Sindre Burås og Tesfayohannes Mesfun Fisehatsion
Oddbjørg  Haakensveen vant igjen K70-74 år foran Marie Lovise Svevad med Anny Malme på 3. plass.
Liv og røre i målområdet!
John Henry på topp etter drøye 6 mil i UltraBirken. Her sammen med 3. mann Mattias Gärdsback.
Marte Pedersen vant nok en gang kvinnenes UltraBirk, denne gang foran Elise Hay Opsahl og Liv Ritcher.