På opptur i Trysilfjellet

Her begynner motbakkemoroa!

Jeg har igjen fattet mot i høst og lørdag hadde jeg mot til å delta i den type løping jeg mestrer dårligst - bortsett fra sprint, da. Motbakkeløping har vært min svake side i alle år, men med "øving gjør mester" som motto stilte jeg til start i Trysil 1132 Motbakkeløp. 5,5 km og 831 høydemeter gir god trening i alle fall. Dessuten fikk jeg med rulleski-kompisene Inge og Olaf på tur, så både det sosiale og det treningsmessige utbyttet var sikret.

Overskriftene på blogginnleggene fra mine spredte løpskonkurranser har vært av det optimistiske, nesten hallelulaja-liknende slaget i høst alá "flyt, positiv, løft , kjänslig og trivelig". At det skulle bli en ny opptur i helga, kom heller ikke som noen overraskelse. Jeg har testet meg selv i Elverumtrimmen de to siste mandagene og visste at det er noe på gang. Ikke noe stort, men en jevn positiv utvikling som gjør at jeg kan pushe litt hardere for hver gang. 23.01 på 5,3 km er ikke egnet å skremme noen, men likevel sesongbeste i løypa i Stavåsen som jeg har over 170 (!) testløp i siden den ble tatt i bruk i 2000. (Persen er fra 2002 og lyder på 20.31!)

Det finnes fordeler, men mest ulemper med ikke å kjenne løypa på forhånd. Inngående studier av høydeprofil kan ikke erstatte egne erfaringer, men denne gangen slapp jeg i alle fall å ha noen tidligere tider som måtte slås. Forrige ukes lille test i Stavåsbratta overbeviste meg om at det går litt fortere å trippe opp med jevn fart i stedet for å gå. Planen på lørdag var derfor å starte pent og prøve å løpe så lenge det var mulig.

Espen Rusten i det krevende terrenget på toppen (Jonas Sjøgren)

Det var ny rekord og nesten 100 aktive som var samlet i Trysil sentrum klare til start nøyaktig kl 11.32. For første gang i en konkurranse i år ble Hooka Clifton vraket, og det til fordel for Salomon S-Lab Sense. Motbakkeløping krever ikke mye demping verken i hæl eller forfot, men jeg lurte likevel på om Speedcross ville vært sikrere, mest pga. grepet. Været var imidlertid ganske så ideelt etter min smak, med unntak av at tåka skjulte selve målet der oppe. Yret i lufta ved ankomst Trysil ble det heldigvis ikke noe mer av før etter løpet. Med tørt vær et par uker i forkant, regnet jeg med at underlaget ville være bra oppover lia. S-lab vant valget, mest pga. været, men litt også pga. den psykologiske effekten av å løpe med lette sko for første gang på et helt år. Et hemmelig våpen i min mentale kamp for overvinne bakkene, liksom!

Jeg la meg pent  midt i feltet over brua og småpratet litt med Inge før stigningene startet rett etter undergangen under Elverumsvegen. Ved passering Radisson Blu  var asfalten tilbakelagt og den virkelige "motbakkmoroa" startet for alvor. Ned med steglengden, opp med frekvensen og løft blikket! Med en par spreke damer i sikte greide en gammel gubbe å tenke på alle tre ting på en gang. Jeg fant rytmen rett under følt terskel og fikk den mentale fordelen av å nærme meg stadig nye bakdeler. Der andre gikk, kunne jeg fortsette å trippe selv i de bratteste hengene. Målet ble etterhvert å se hvor lenge jeg kunne unngå å gå...

Der løypa svingte rett mot toppen og underlaget gikk over fra velpreparert grus og gress til grove steiner ble det slutt på den jevne crusinga. Underlaget krevde variasjon i steglengde, og det ble for tungt å sprette hit og dit. Dermed ble det en knapp km med fokus på å holde seg på beina siden tåka også hadde gjort underlaget steinvått. Jeg ble forbiløpt av et par med større tiltro til egne steinrøys-ferdigheter og gikk bare og ventet på å se målflagget. De siste 500 m var lange  gitt, men jeg var klar til å sette inn spurten i det litt slakere partiet mot toppen. Flagget ble imidlertid oppdaget først knappe hundre meter før streken, og undersåttene hadde heller ikke veldig lyst til å skynde seg selv om kreftene var der. Ingen stor vits å risikere overtråkk eller fall for å rykke opp et par plasser på lista. GPS-en viste 5,8 km i stedet for oppgitte 5,5, men i motbakkeløp er den angivelsen underordnet. Høydemeterne var uansett beseiret!

På toppen var det lite fristende å bli særlig lenge. Vi fikk utdelt en lue som takk for innsatsen, men hvor var bagasjen med super'n, vindtøy og vanter, tro. Det var trolig ikke mer enn 300 m ned til endestasjonen for Toppheisen, men vanskelig nok både å finne fram og holde varmen. Olaf fikk en ufrivillig nærkontakt med Trysilfjellet og fikk et kutt i panna, men det var ikke grunnen til at alle tre virret rundt i tåka. Etter et par justeringer av det innebygde kompasset, kom vi oss inn på løpstraséen og kunne jogge ned og fortsette den perfekte restitusjon i bassenget på Radisson Blu. Materiell luksus! Det var først da det slo meg at kneet hadde glemt alle plager det har hatt de siste to årene og holdt helt fred. Selv ikke i jevnt sig nedover var det noen antydning til vondter. Fysisk,men like mye psykisk "luksus"!

Gutta på opptur på tur ned igjen: Ego, Inge og Olaf - med eget "design" på lua.

Jeg kom meg opp på 46.12, over ti minutter bak vinneren Espen Rusten. Det var over tre minutter mer enn forrige helg bak samme mann med tilnærmet samme løpstid. Altså ingen grunn til å døpe om bloggen til Motbakkerolfen ennå i alle fall, men likefullt klar pers i antall høydemetere i en konkurranse. Målet om treningsmessig og sosialt utbytte ble også nådd med nær 100 %. Med 41 minutter i sone 4 og 92 % i snitt uten å løpe meg stiv kan det første bevises - og Inge og Olaf har fasiten på det andre...

PS! Klokka 9 søndag var "Gutta på tur" på tur igjen - denne gang på rulleski-maraton  i regnværet. Det var jo ingen grunn til å hvile på laurbærene for noen på Trysilfjellet 1132 moh. på lørdag!

Reportasje med video, bilder og resultater på kondis.no