«For i Stakvendtland, der kan alt gå an...»

Bare noen hundre meter igjen (Foto: Hans Martin Nysæter)

Min «karriere» som staker tok et nytt steg i Trysil Skimaraton på Østby i helga og er i ferd med å snu opp ned på mange av mine oppfatninger om teknikken. Dessuten ble det ilddåp for mine nye stakeski, Fischer Speedmax DP.

Skiene fikk bare luftet slipen på en langtur på Flishøgda mandagen i forveien før jeg stilte opp i min 16. Trysil Skimaraton godt mettet med bare Swix LF6. Hvor mye skiene har å si for prestasjonen er jeg litt usikker på, men det var i alle fall tilfredsstillende å ikke skylde på gliden for en gangs skyld. Likevel var det opplevelsen i den ca. en mil lange stigningen som var den store oppturen. På forhånd var jeg mest opptatt av hvor mye jeg kom til å tape oppover til mine jevnbyrdige konkurrenter som valgte feste på det reale blåføret.

Rune, Amund og jeg hadde en sosial tur til TSM som i motsetning til fjorårets utgave gikk under helt ideelle forhold. Ingen nedbør de siste to ukene etterfulgt av noen dager med mildere vær og av en kald natt, gjorde at spor og underlag var både ferdig støpt og størknet da renndagen kom med passende mange minusgrader, tilnærmet vindstille og bare et lett slør som hindret sola å slippe til. Forholdene kan kort og godt beskrives med at åtte menn og tre kvinner gikk under de gamle løyperekordene!

Fra pulje 1 med masse gode skikompiser på plass.  (Foto: Hans Martin Nysæter)

Rune og jeg hadde stilt oss opp i den første av fire puljer sammen med mange av mine «favorittkonkurrenter» fra sporet tidligere i vinter, noen med feste og mange som meg med blanke ski. Det var ikke noe stress fra start fra min posisjon i 5. rekke, og jeg fant etter hvert min plass litt lenger bak. Jeg var helt i ryggen på beste dame etter den første slake stigningen, men måtte overraskende nok jobbe for å henge med neste pulje i det lett partiet videre. Fra 10 km begynner det partiet som jeg ofte har «gjort løpet» med sterk diagonaljobbing, men som jeg nå fryktet pga. mitt selvpålagte «handikap».

Staten for pulje 1 sett fra ovenfra. (Foto: Hans Martin Nysæter)

Jeg bestemte meg for å fortsette den ubrutte rekken med mitt 5. stakerenn for sesongen da jeg noen dager på forhånd skjønte hvor optimale forholdene ville bli på Østby. Likevel hadde jeg regnet med å se ryggen til Rune og andre med feste forsvinne før toppen. Å mestre stakingens kunst sitter i stor grad i hodet, og med meget god kjennskap til traséen, var jeg meget fokusert på å gjennomføre 42 km uten et eneste fiskebein.

Selvtilliten steg i tråd med at jeg avanserte oppover Ryskdalen. Rune var ikke å se i øyekroken lenger, og «stakemaskinen» Odd Steinar Låveg ble passert før matstasjoene. Rett før toppen var jeg også ajour med både Ole Martin, Helge og Inge, de to første sågar med feste. At jeg raskt ble bak igjen på den neste lette mila, var ikke spesielt uvant - men likevel litt bakvendt i forhold til tidligere oppfatninger. Det var helt herlig å sitte i hockey i sementsporene nedover i de slake kurvene,  og den første gelen ble raskt tatt inn etter at jeg måtte gi opp å dra nytte av bakskiene til både Inge og Helge.

Vel nedpå de flate myrene igjen kom først Morten bukkende med dobbelttak og Rune varierte med sugende dobbeltak med fraspark. Etter at en kort dagdrøm om festesmurning ble avløst av annerkjennelse av at jeg trengte en Maxim-cocktail fort, kom Fred Arild opp og forbannet seg på at Morten ikke skulle få vinne prestisje-duellen. Etter stigningen opp til siste matstasjon var jeg som ny igjen, og med god pes av Svein Harald kjempet jeg som om det stod om livet. En frisk finish i mitt hittil klart beste stakerenn «i bakvendtland» med bare «en liten dupp» en mil før mål!

Amund (til h.) var også meget godt fornøyd med turen til Østby.

I etterkant er det litt irriterende at jeg ikke fikk tatt den siste oppstiveren noen minutter før, og at jeg måtte gi tapt med små marginer til et drøss av mine gode målestokker. Aller mest tar jeg likevel med meg den store oppturen, bokstavelig talt - og bekreftelsen på at en blir god til det en trener på. Med bedre utnyttelse av teknikken i lett terreng kan det bli stang inn ved neste anledning. Nå blir det gode muligheter for å jobbe med den saken i den forestående vinterferie-treningsuken.

At jeg staker fra løpere med feste og blir kjørt inn nedover, har jeg etter hvert skjønt at ikke er helt bakvendt likevel. Stakeski skal jo pr. definisjon være lettere å stake med oppover enn ski med vanlig spenn, og festesmurningen vil jo kun bremse når den tråkkes ned i moter. Med tyngden på begge skiene skal jo ikke festet ha noe å si på riktig smurte klassisk ski. Helt logisk, men likevel litt bakvendt i forhold til mine gammeldagse oppfatninger…

PS! Symptomatisk ble det 4. plass i klassen – 8 sekunder bak pallen – uten at jeg var klar over konkurrenten underveis.

REPORTASJE MED ALLE RESULTATER PÅ KONDIS.NO

SE DEN FLOTTE VIDEOEN FRA RENNET PÅ TRYSIL - HVA SKJER:  REKORDER UNDER TRYSIL SKIMARATON

TOPP 10 I KLASSE 56-60 ÅR: