torsdag 9. februar 2017

En ensom ulv på Slettås

Ingen foran - ingen bak i ulvesona. (Foto: Trond Ole Myrvold)
Dette er ikke noe innlegg verken for eller imot ulv, men kun en søkt metafor på bloggerens kamp for å forbli i "Slettåsflokken" under søndagens årlige turrenn i ulveland, nemlig Slettåssprinten på knappe 17 km. Flokken som ble jaget av gårde fra et jorde med et hagleskudd bestod ellers av 43 mer eller mindre tamme løpere.

Jeg ble såpass skremt at jeg uvanlig nok befant meg faretruende langt fram i flokken da da vi var ferdig med et par jorder og beveget oss inn i mer utrygt terreng. Jeg kan imidlertid ikke huske at jeg verken ropte eller tenkte ulv underveis, selv om jeg helt motvillig måtte se "alfahannen" og to små flokker sakte men sikkert forsvinne i det fjerne. Fra drikkestasjonen ved Svesætra etter 6,5 km og til jeg var nede i bygda igjen, var det ikke en skapning å se verken på to eller fire bein. Litt ergelig ettersom jeg i mitt eget hue hadde fått innvilget lisensjakt på fetter'n. Nå skulle jeg ikke bare være på skuddhold. Siden det var såpass kort så skulle jeg legge meg på bakskiene og bli der - helt til oppløpet.

Jakta mi ble dessverre avlyst i ren Helgesen-stil før alle 150 høydemeterne var forsert, og det er bare å innse at det i dette (stake)gamet også er den sterkestes rett som gjelder. "Survial of the fittest", liksom.  Vel, jeg overlevde for så vidt med god margin denne gangen også selv om jeg på forhånd hadde et berettiget håp om å bite noe mer fra meg. Et par løpere nærmet seg nok litt nedover igjen, men jeg holdt da i alle fall posisjonen som jeg hadde på toppen denne gang.

Jakta mi på Per Ola og Jan Erik ble avblåst, men de to jakta innbyrdes helt til målstreken.
(Foto: Trond Ole Myrvold)
Det var jo ikke så mange av de 44 aktive som valgte å stake løypa, så da et par trimmere lot seg imponere av "hakkinga" mi i den siste ordentlige motbakken, fikk jeg da med meg en god følelse av å tilhøre "stakemafian". Noen estetisk nytelse er det sikkert ikke, men det er jo ganske effektivt da. Siden den vesle flokken foran meg med Jan Erik i spissen gikk ut i fiskeben i den eneste bratte kneika, valgte jeg å gjøre det samme for ikke å tape terreng. Det er ellers ikke noe problem å stake/pigge/dra seg opp hvilken som helst helling lenger, men selv om en er blitt rimelig enspora på staking så er det jo fortsatt den mest effektive (lovlige) teknikken i det aktuelle terrenget som gjelder.

Status ble 9. plass i flokken og bare (klart) slått av Jan Erik i aldersklassen. Jeg var ikke like mye på hugget som i Trysil-Knut forrige helg, men det skyldtes nok litt mindre oppladning i forkant. Restitusjonen i etterkant går nok heller ikke inn i læreboka som et skoleeksempel - med 7,5 km eller drøye halvtimen i rød sone i Snøkuten på tirsdag og klubbrenn med hjertet i halsen i ti minutter på onsdag.
På'n igjen i Snøkuten under vinterlige forhold i Veldre tirsdag. (Foto: Stein Arne Negård)
Status ble tre rett i trynet i løpet av fire dager hvis jeg ser utelukkende på resultatene, men alle tre var likevel positive opplevelser. Nå venter en rolig helg med påfølgende spissing fram mot Trysil Skimaraton og deretter en vinterferie med større muligheter for å samle overskudd til vinterens høydepunkt(er) i mars.

KONDIS.NO: REPORTASJE OG BILDER FRA SETTÅSSPRINTEN
SØNDAG - TRØKK 1:


TIRSDAG - TRØKK 2:



ONSDAG - TRØKK 3: