tirsdag 8. august 2017

Comeback med krampekos på Kongsvinger

Ola og en blid Bakkerolf knipset på den letteste km i hele
løpet - den 20. som gikk på 4.33 min. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Comeback liksom! Det første maratonløpet mitt på akkurat to år og det første på fem år som jeg har trent strukturert mot ble unnagjort på Kongsvinger på lørdag. Det ble mye kos - og litt smerte, og begge deler var deilig å kjenne på faktisk!

Det ble varmt som så mage ganger før på Sæter gård. Prognosene sa 14-16 grader og litt regn utover dagen. Det ble lettskyet, en del sol og "vel varmt" (20 ++) for maratonsysler.  Det er imidlertid sånn det skal være når Hedmarks eneste maraton går av stabelen den første lørdagen i august.


Lørdagens to mil lange biltur ble tatt sammen med Margrethe og Ole Peter som begge nøyde seg med halve distansen pga. langt lengre oppgaver i UltraVasan om 14 dager. Det ble god tid til alle rutiner, og beina kjentes fine på den siste joggeturen morgen i forveien. Dette skulle være en kosetur. Ingen tider jeg måtte slå, bare fokus på oppgavene: Løpe rasjonelt og fornuftig og disponere kreftene for å få en god løpsopplevelse.

Snapchaten før start ga beskjed om at jeg mente alvor med å kose meg...

Med to år siden forrige gang beina har vært utsatt for noe liknende på trening eller konkurranser, var det jo spennende å kjenne på hvordan de ville reagere etter hvert. Oppgave nummer én var å løpe jevnt i 5 blank-fart så lenge som mulig og forhåpentligvis løpe to like runder.

Det var 42 i feltet som la avgårde i klokka 11, i tillegg til en liten gruppe som hadde tjuvstarta med en time slik jeg gjorde for tre år siden. Jeg telte 12 stykker foran meg da feltet hadde strekt seg ut etter et par km. Det er mange gjengangere på Kongsvinger og alltid flere jeg kalkulerer med å få se en del underveis - og sånn ble det også i år.

Tidligstarten på maraton med åtte løpere på veg ut i det grønne.

Ola som nå har bikka opp i 60-årsklassen "var der han skulle" og Kjell og Kim som stort sett har vært et nummer for stor for meg i det siste var der framme. Jeg lot sosiale behov fare og la meg litt bak. Også Christoffer som jeg hadde utvekslet litt med på forhånd var i sikte, men jeg løp fornuftig mitt eget løp og valgte å gå i de tre bratteste kneikene før skihytta. Likevel ble det akkurat 50 minutter på toppen etter at 150 høydemeter og 10 km var forsert.

Ned mot runding er det betydelig lettere, og selv om jeg holdt litt igjen for ikke å få for mye bank, gikk den neste mila på under 48 minutter og runding ble gjort på 1.41.30 - tre og et halvt minutt fortere enn beregnet.

Da km-tida gikk opp allerede ved det første skiltet på andre runde, skjønte jeg at kampen om den negative splitten allerede var avblåst. Jeg konsentrerte meg om løpe rasjonelt, tenke teknikk og gå raskt på nøyaktig de samme tre stedene som på første runde. Jeg måtte slippe Ola ut av syne før toppen, men Kjell og en yngre kar ble passert.

Da jeg skulle slippe på igjen utover etter å ha toppet løypa ved Tjernsli for andre gang, hogg det plutselig til, først i den ene og så i den andre leggen. Jeg skvatt til siden det kom "som lyn fra klar himmel", men også fordi det er så lenge siden at jeg helt har glemt hva det var. Jeg har en følelse av at leggene ikke har vært i bruk på fem år. Jeg satte umiddelbart "nyoppdagelsen" i forbindelse med teknikk-fokuset mitt. Ikke at jeg jublet høylytt for krampe-trekningene, men jeg tror faktisk at det er et tegn på at jeg er i nærheten av en mer rasjonell teknikk igjen. Det var imidlertid ikke verre enn at det gikk greit bare jeg sørget for å lande mer på hælene slik at jeg fikk strekt ut i hvert steg.

Turen ned til Sæter var langt fra den verste av de 30 gangene jeg har gjort runden (12 hel og 6 halvmaraton), men det var vanskelig nok å holde fem minutter på km selv på de letteste kilometerne. Jeg hadde jo allerede tapt fire minutter i forhold til første runde opp, så jeg skjønte at det ville bli godt over 3.30 åkke som.

Etter noen få hundre meter på asfalt på løypas laveste punkt, kom krampene igjen i begge legger samtidig. Så latterlig vondt at jeg begynte å glise til Bjørn som stod der og tok både bilder og film. Tror ikke klippet med startnummer 18 bør brukes i instruksjonsøyemed, Bjørn... Jeg slapp full stopp, men runden på det mjuke, litt lange graset oppe på stadion var absolutt å foretrekke framfor asfalten, gitt.
Jeg var et hav av tid bak Håkon Bull som vant klassen min på sub. 3.10
 så 2. plass var godt betalt. (Foto: Chritoffer Ladstein)
Ole Peter vant som vanlig klassen sin i år også.
3.32.44 og så godt som ti minutter opp på runde to var ikke godkjent disponering, men det var da åtte minutter bedre enn forrige gang i ultravasa-modus i 2015. Riktignok min tredje svakeste tid på de klassiske 42 195 meterne "overall", men når jeg ut fra et dusin erfaringer vet at jeg kan slå av minst ti minutter i ei flat løype er jeg nærheten av noe "habilt" som jeg kalte det i mitt forrige innlegg....

Resultater M 55-59 år:
Plass
#
Navn
Tid
Etter
1
42
 NOR
Tjøme Løpeklubb 
03:09:50
00:00
2
18
 NOR
FIK Orion 
03:32:44
22:54
3
20
 NOR
Kondis 
03:36:30
26:40
4
11
 NOR
TYRISTRAND 
04:25:17
01:15:27
5
17
 NOR
Fagerli B.I.L. 
04:42:52
01:33:02
6
2
 SWE
ARVIKA 
05:23:24
02:13:34