tirsdag 22. august 2017

Veldremil uten smil

På etterskudd ift. Bjørn på Sveum. (Foto: Terje Furuseth)
Tolv dager etter Kongsvinger Maraton fulgte jeg konkurranseplanen min og var sterk og klar i troen til runddansen på Sveums røde tartan i Brumunddal. 25 runder á 400 m - 10 000 meter  - 38 løpere  - "bare" kjentfolk - fartsholdere i fleng - medbrakt rundeteller - genialt løpsskjema - og perfekt løpsvær: Detta blir moro!

Fjorårets erfaring fra Sveum alá "opp som ei løve og ned som en skinnfell" var ikke glemt. Kort fortalt prøvde jeg på det umulige, nemlig sub-40 skjema dvs. 1.36 min/runde. Det holdt i fire under og jeg var helt oppe i 1.45 før jeg var ferdig med seigpininga som til tross for en krampeaktig spurt ga 43.03. Fjorårets rapport fra Veldremila: Runde på runde i Veldremila

Årets opplegg var like defensivt som det var "safe": Starte så rolig så jeg var helt sikker på å holde farten eller helst løpe lett progressivt selv om det kom til å bety at jeg ble bakerst i feltet fra start med 1.40-runder. To dager før Veldremila hadde jeg vekket beina etter maraton med 5 x 500 m og cruiset gjennom i 4-blank-fart. Bankers opplegg!

Blid før start sammen med Oddbjørg og Thomas. (Foto: Terje Furuseth)


Starten gikk med klart et større felt enn i fjor så her skulle det ikke være nødvendig med noe sololøp som sist, nei. Etter et par runders rolig sondering i feltet ble det Bjørn som holdt mitt skjema og jeg la meg pent og pyntelig bak og festa blikket i den røde singletten. Det varte ikke lenge selv om fartsholderen holdt et jevnt, fint sig. Èn meter ble fort til hundre og derfra inn ble det akkurat som i fjor - en ensom kamp mot meg selv. 5000 m ble passert på vel 21.40 og rundetidene slutta ikke å gå opp før jeg så 1.50-tallet - dvs. 4.30 min/km! Da ga jeg helt blaffen i sluttida siden jeg visste at det ville ble enda dårligere enn i fjor. Jeg kom ut av tellinga hvor mange ganger jeg var blitt runda av teten, men syntes jeg drev på en evighet etter at først Martin-Kjäll var utropt som vinner og Ida hadde satt ny løpsrekord for kvinner.

Beskjedent plassert på de første meterne. (Foto: Terje Furuseth)
Det eneste jeg hadde kontroll på var antall runder, dvs. pulsklokka hadde kontroll ved hjelp av autolap-funksjonen. Bjørn nådde meg igjen men en runde, og unge Wiktor som jeg hadde nådd igjen noen runder før mål, kom tilbake og slo meg på oppløpet. Jeg gadd ikke å spurte på sisterunden med stive bein, skvulping i magen (etter litt for sein og kraftig middag) og uforklarlig astmatisk pustebesvær i det ideelle løpsværet.  Kort sagt ikke noe som fungerte til tross for at jeg følte meg helt fin i oppvarminga sammen med de innfødte fønixerne langs Brumunda. Ikke en gang Arilds gode forsøk på oppbacking på oppløpet var morsomt. Bare å beklage til de mange som var godt førnøyd etter den sjeldne erfaringen som en 10 000 m på bane er. Ikke noe smil på årets Veldremil. I stedet så sve det på Sveum i år.


En mil - null smil! Sorry!
Umiddelbart var det bare en lettelse at arrangørene ikke hadde greid å ta tidene, men etter litt krisepsykiatri i ensomhet innså jeg at fiaskoen raskest måtte brukes til noe positivt. 44.18 på flatt og raskt underlag under tilnærmet ideelle forhold er bare flaut, men det var nok bare den dagen da det ikke var noe verken vilje, krefter eller pust å gå på. Jeg vet ikke hvorfor, men hovedårsaken er nok manglende overskudd etter mitt første ordentlig langløp på to år. 

PS! Det gikk forøvrig "en liten faen" i meg på langturen to dager etter Veldremila, og etter 23 km med pen og pyntelig progresjon økte jeg farten og holdt større fart i lett, variert terreng den neste halve mila enn på siste halvdel av Veldremila. Så da er er trua tilbake på at Bakkerolfen nok er best i de(t) lange løp! (Fritt etter et gammelt  Kondis-slagord!) Jeg har fortsatt klokketro på opplegget de siste fem ukene før Brüssel, og jeg både håper og tror at jeg får bedre betalt for treninga på Furusjøen rundt (18 km) den 2. september og ikke minst på Oslo (halv)Maraton to uker senere. Smilet skal være på plass igjen i alle fall!