tirsdag 24. april 2018

Funkar, funkar inte!

Fra CC-løpet på Hamar 14.april. (Foto: EF Sportsfoto)
Løpesesongen er i gang og jeg er foreløpig like klok på beina og hamstringsene mina som svensken som skulle teste blinklyset på bilen - det funker annen hver gang. ....

Jeg har ikke hatt noe system i løpetreninga siden Vintermaraton midt i november. Med unntak av av vinteren etter "menisk-sommeren" 2013, har jeg aldri nedprioritert løpinga så mye. Erfaringa fra tidligere har vært at det er best mht. skader å holde de i gang med en løpeøkt eller to i uka. I år måtte jeg bare kutte i håp om at hamstringene mine ville ha godt av det samtidig som jeg intensiverte de spesifikke styrkeøvelsene - og sløste bort tusenvis av kroner på trykkbølgebehandlinger, som jeg klaget min nød om her: Hamstring til jul

Etter bare tre uker med mer vekt på løpetrening nå i april er det bare å slå fast at hele den ufrivillige avholdenheten fra løping har vært bortkastet. Ja, kanskje gjort vondt verre når jeg nå har prøvd å komme i gang igjen med den naturligste bevegelsesmåten  i verden. Det har imidlertid ikke føltes som det nå akkurat....

Det pussige er at det nesten systematisk har vært av og på for annen hver gang jeg har luftet skoa. Korte karuselløp er sikkert ikke den lureste tilvenninga, men det fungerte såpass bra på den første Gå-Joggen tidlig i april at jeg måtte prøve igjen uka etter. Da hadde jeg i mellomtiden fått lagt inn to turer som også var som helvete og himmel (i den rekkefølgen). Gå-Joggen deretter på Koigen var en ny lidelseshistorie, og jeg banna på at dette var det ikke noen vits å være med på.

Gå-Jogg-sesongen er godt gang! Her fra det aller første løpet 4. april. (Foto: Finn-Magne Nybrenna)
Påfølgende helg oppdaget jeg litt tilfeldig at det skulle arrangeres CC-løp på Hamar også, og det passet som hånd i skihansken i lørdagsplanen min som sa skitur fra Budor. Lørdagstrafikken til Hamar var litt treigere enn jeg er vant til, så det ble bare en kort rekognosering før det smalt. Løpbare bein igjen etter to timer på rubbeføre - deilig! Selv om det ble en uoverveid "short-cut" i gågata og således disk (hvis det hadde vært tidtaking), så forringet ikke det følelsen av å løpe 3 km i 4.07 fart i en lett kupert asfaltløypa.

Jeg har da vært litt høyt oppe også - nemlig på Gitvola.  
Uka deretter hadde jeg bestemt meg for å kutte ut Gå-Joggen på onsdag for å få lagt inn årets første tusinger på flat asfalt på tirsdag. Med fem stykker i 4.10-fart med 500 m joggepause ville ikke det vært så verst hvis det hadde vært med flyt, men det ble tungt å holde farten allerede på tredje draget og økta ble en ny lidelseshistorie.

Da onsdagen kom ble det likevel til at jeg tok turen til Rudshøgda for å få tatt noen solskinnsbilder fra Gå-Joggen. Vel framme - og så vidt i tide, overbeviste jeg meg selv om at det var lurt å slå to fluer i ett smekk siden jeg kunne løpe kortløypa og likevel rekke å ta bilder av de fleste som løp dobbelt så langt.

Etter en meget kort overtalelse og oppvarming, ble det en utilsikta rakettstart som nok overbeviste halve feltet om at nå var Bakkerolfen dopet. Selv med 3.45 min på den første kilometeren holdt jeg brukbart til mål med 3.54 i snitt på den drøyt 2 km lange løypa. Nå hadde det endelig løsna!

Sentrumsløpet påfølgende lørdag hadde jeg bevisst skjøvet foran meg for å se an følelsen til den siste uka. Trua på at nedgangen etter fjorårets "all time low" (41.52) hadde stoppet opp, og at løping i 4.10-fart var mulig med litt opplading var absolutt til stede. Dermed ble vinterlige aktiviteter på Sjusjøen byttet ut med vårlige sprell i Oslos gater etter at jeg til og med fikk tak i et gratis startnummer på løpets facebookside. Dessuten var det 20-års-jubileum for meg i løpet som med to unntak har innledet sesongen hvert år siden 1997.

Av hensyn til de som forsatt henger med i denne berg-og-dal-banen av et blogg-innlegg, skal jeg ikke beskrive mitt 20. Sentrumsløp med en eneste detalj. Det ville blitt verre enn et gammelt finsk fjernsynsteater - bare sorgen altså.

Det var like greit at folk heia på Kaisa i stedet for meg på lørdag.

Jeg er selvsagt ikke særlig fornøyd med å ha brukt ganske akkurat tre minutter mer enn i fjor når jeg er så dum å tru på en liten framgang. Jeg er aller mest skuffa over at jeg ikke gadd å kjempe til mål og vise for meg selv at jeg har arbeidsmoral slik jeg alltid har gjort på mine (mange) tunge dager i det siste. Jeg ga blaffen i varemerket mitt også, og det smerter verst. Jeg er ingen dårlig taper når jeg blir beseiret av konkurrenter, men å tape sjela på denne måten gnager. Etter hvert har jeg blitt så rutinert på det feltet også at jeg vet at det funker best å ta en stille stund og la det gå noen dager før jeg tar opp tråden ved å skrive (litt) mindre sutrete blogginnlegg.

Det neste skal bli mer positivt - jeg lover!

Bilderesultat for smiley