søndag 21. oktober 2018

I godt selskap i Hytteplanmila

I godt selskap 1,5 km ute i løypa. (Foto: Ringerikes Blad)
Hytteplanmila i Hole på Ringerike har blitt noe av det største vi mosjonister kan være med her på berget. Årets utgave var den 14. i rekken og større enn noen gang - og også med mer oppmerksomhet enn noen gnag før grunnet deltakelse av et rimelig profilert team.

Nei, jeg prater ikke om Team Fønix som jeg var så heldig og fikk tatt turen sammen med fra Brumunddal. Med hele Team Ingebrigtsen på plass på Ringerike var også media på pletten og satte en ekstra spiss på dette milløpet som fra før har et sportslig nivå som ingen andre norske løp kan matche. Hytteplanmila er enkelt sagt en suksesshistorie fordi løypa er rask og arrangementet er knallbra og tiltrekker seg eliten på tampen av sesongen.

Pga. av en forkjølelse måtte Jakob se på brødrene gjøre opp om seieren, men likevel leverte virkelig teamet som har hatt tatt distanseløping inn i stuene til folk de siste årene. Minst like som løyperekord og sportslig nivå, imponerte teamet med å levere i for- og etterkant av selve løpet. Snakk om å by på seg selv! Alle - fra Gjert til lillesøster Ingrid - stilte opp for alle som vil ha en prat og gjerne en selfie.
Team Fønix ready for take off i Dala (fra v.): Thomas, Morten, Håkon, (ego), Arild, Esther, Henning og Tommy.

Kjell Arne (fra v.), Tommy og Thomas fikk også god valuta for turen til Hole. (Foto: Ringerikes Blad) 
Siden jeg var assosiert medlem av Team Fønix for anledningen, var jeg sikra show med en høyrøsta trøndersk elg i første rekke - bokstavelig talt. Arild sørget for intervjuene som til og med ble vist på Dagsrevyen samme kveld, mens vi andre litt mer beskjedne kunne humre i bakgrunnen. Skjønner godt at Gjert trodde at Team Fønix fra fra Trøndelag....

Noen av Arilds artige intervjuer kan du se her:
Jeg er litt usikker på om hvem som ble lagt mest merke til på Hytteplanmila - Henrik eller Arild! (Foto: Ringerikes Blad)
Nok om det, jeg fikk nok med å hilse på gode løpervenner, og fikk tilbake litt av følelsen av å være med på leken. Nå vet jeg jo at nivået er skyhøyt i dette løpet, og jeg kunne ha ramset opp kjentfolk, også på min egen alder, som jeg ble vannvittig imponert over på lørdag. Det løpes så styggfort helt opp i "pensjonistene rekker" at en kan bli fratatt motet av mindre. For meg virker det imidlertid motsatt. Når en som er eldre løper fra meg, betyr jo det at det er mulig å holde farten oppe ennå noen år også for meg som har strevd med km-tidene de siste årene. Det gir meg troen på at ikke bare relativ - men reell framgang - også er realistisk for meg.

Jeg ladet litt opp den siste uka og tok helt fri fra terskelintervaller, og kjørte gjennom Snøkuten litt mer progressivt enn planlagt på tirsdag. Helt typisk satte forkjølelsen som jeg har har slitt med de siste to ukene seg øverst i luftveiene igjen etter en helt treningsfri dag på fredag. Det slår nesten aldri feil i vinterhalvåret, og jeg kjente meg småuggen og tungpusta da jeg gikk inn i konkurranse-bobla og kjørte en god oppvarming helt på egen hånd på de fine stiene i tilknytning til idrettsplassen på Svendsrudmoen. Som ved utallige tidligere anledninger slapp heldigvis surklinga da dieselmotoren kom i gang også denne gangen.

Sola hadde tittet fram, og Heidi og jeg stor der med hver vår Orion-singlett ved 42:30 skiltet og utvekslet forventninger til dagen. Det samme gjaldt Svein Arne som forøvrig nok en gang vant 70-årsklassen. Dette er noe av sjarmen med mosjonsløp. Det er veldig motiverende med ungdommelig selskap - og spesielt moro med Heidi som har hatt så flott framgang. Samtidig, som jeg allerede har vært inne på, lar jeg meg inspirere av løpere som Svein Arne (og Ole Peter) som begge hører hjemme tre aldersklasser høyere men som ved hjelp av systematisk trening greier å bremse tilbakegangen helt forbilledlig.
Se han flyr - liksom! (Arrangørfoto)
Det tar litt tid før du kommer deg over startstreken med 3000 løpere i et tettpakka felt på en ganske smal veg, men likevel går det alltid mer enn fort nok fra start. Den første er nemlig sammen med den 5. kilometeren den letteste på hele runden med 20 m nettofall. Her har jeg flere ganger blitt sjokkskada av min egen åpningsfart. Med kontrollert lunting stod det 3.55 på displayet da klokka pep for første gang, og deretter går det litt opp og ned på de neste 3 km.

Jeg fortsatte med helt behersket løping men likevel anstendig km-tider. På den 5. så jeg igjen 3-tallet og begynte å bli optimistisk etter en heller pessimistisk oppladning og oppvarming. Kanskje litt vel ivrig tydet pulsen på, siden den gikk opp tre slag og flyten som føltes som "i gamle gode dager" på de første 6, brått var borte da det steg noen ørsmå meter på retretten på den siste rettstrekka vestover igjen mot mål.

Km nr. 8 og 9 var av typisk "Bakkerolfen 2018-edtion" - dvs. jabbing uten respons fra underlaget og løpere som sneglet seg forbi. Likevel er det rart med det når en fokuserer på gratis kaffe og boller på Hytteplan. En har litt mer på lager, og i inngangen til den berømmelige sprintbakken opp til mål bestemte jeg meg for ta ut det siste og spurtet forbi et titalls løpere. Det holdt i 100 m - så fikk jeg merke forskjellen på terskel- og maksdrag i motbakke. Klokka registrerte et slag under antatt makspuls, dvs. 161. Turtallet på turboen er mao. i ferd med å høynes. Jeg som knapt har sett 150-tallet på trening på de siste fire månedene. Noen kaller det "å få hammeren". For meg var det "temporær smerte", sånn deilig vondt som du vet snart går over bare en får karra seg over de to mattene under målportalen uten å snuble. 
Bare 300 m og sprintbakken igjen! (Arrangørfoto)
42:46 er isolert sett ikke noe å juble for i det hele tatt siden det føyer seg stygt inn i rekken av personlige bunnmål, over minuttet dårligere enn forrige forsøk i 2016. Alle saker har imidlertid minst to sider, og når sammenlikningsgrunnlaget i år var Sentrumsløpet tidlig i sesongen på 44:50, er det jo lov å kauke som DDE: "Det går likar no"!

Du må jo være både døv og blind for å bli forskåna for prat om tider i Hytteplanmila. Det er det som opptar "alle" uansett om de bruker en halv eller en hel time. Hvis det ikke ble PB så ble det i all fall SB. Det som betyr langt mer enn to skritt fram tidsmessig for meg akkurat nå, er følelsen underveis og trua på at jeg er på rett spor. Faktum er at jeg lå bare noe sekunder bak 2016-skjemaet helt til 6 km, og det kjentes faktisk helt greit å løpe på 94% av makspuls. Akkurat det er jeg overrasket over siden jeg ikke har kjørt noen konkurranse-forbedrende økter i det hele tatt, men cruiset rett under terskel i fire måneder nå. I flg. min fenix 3 er melkesyreterskelen pt. på ganske akkurat 90%..... Terskeltreninga har uten tvil begynt å bære frukter, og med en hel vinter på meg skal det høstes tidligere neste år.....


Rolf Bakken
clubFIK Orion - Team 55+
teamFIK Orion
cityELVERUM
nationNorway (NOR)
distance10 km
categoryMen 55-59 years
startgroup10 km

timing and ranking
official start time13:30:01
actual start time13:31:03
net time00:42:46 (finish time)
gross time00:43:47
rank overall1023 of 2720 starters
rank gender883 of 1742 starters
rank category31 of 87 starters

locationtimespeedo/asexcatsplitspeedo/asexcattime of day
5 km20:484:10 min/km10218883120:484:10 min/km10218883113:51:50
10 km42:464:17 min/km10238833121:594:24 min/km10579083214:13:48