fredag 12. oktober 2018

Blek høst blant fargerikt løv

Lagt nede - eller på veg opp?
Løvet har vært gult i månedsvis i år, men det nekter foreløpig å slippe taket i bjørka. Sommeren var jo spesiell og det har jammen høsten vært óg! Det har så langt ikke vært mange påminninger om at vi går mot "den kalde fine tida", men vi vet jo at den kommer. Følelsen er litt det samme her i gården, og skal jeg vurdere denne løpehøsten etter oppnådde prestasjoner så har den mildt sagt vært falmende, eller direkte vissen. Hvis jeg skal være direkte emosjonell så kan jeg jo sukke at det går mot den sikre høst.

Jeg velger imidlertid å gå for den andre assosiasjonen, eller metaforen om du vil. Aldri har den gule løvet som lever på overtid lyst så tydelig opp som i år. Ok, jeg er et gulna løvblad, men jeg skal lyse opp tilværelsen for meg selv, en ganske så lang stund til faktisk! I ytterste konsekvens pleier jeg å forklare mine rimelig aktive sysler med at jeg jobber med å utsette alderdommen! Jeg er egentlig dømt til å lykkes: Enten så lever jeg lenger pga. leken - eller så så leker jeg til det er slutt på leken....

Nok filosofi og djupe tanker! Denne bloggeren bedriver sjelden slikt. Det er tanker om små positive ting i hverdagen som opptar meg og som nesten alltid ligger lengst framme i pannebrasken. Som paradokset i tittelen tilsier, velger jeg å se de fine fargene i skogen om høsten - og overse at den i år startet tidlig og i morgen er livløs og blek. Au, da, der kom den noen symbolske vendinger til....

Helt konkret og totalt uten gjenstand for tolkning og overført betydning kan jeg uten å nøle si at det har vært en tom høst. Noe har manglet, ikke bare på liksom. Med "store" løp på kalenderen på rekke og rad i august og september i flere årtier, er det klart at det merkes i kropp og sjel. Noe annet ville være å ljuge. Savnet etter å prestere målt i minutter og sekunder er én ting - som jeg etter hvert har innsett må "aldersjusteres". Like mye føler jeg at abstinensene går på det sosiale. Jeg har ikke vært der det skjer i høst, omtrent som i ungdommen da helga ble tom og kjedelig uten i alle fall én skikkelig fest.

Hvis du tror at det har gått utover motivasjonen, og at jeg har gitt faen fordi jeg med stor sikkerhet ikke ville vært fornøyd hvis jeg hadde stilt opp i de faste konkurransene, har du sannsynligvis ikke lest mange av Bakkerolfen memoarer. Det har forresten vært tomt på den arenaen også - naturlig nok kanskje?
Rundt Sjusjøvannet på nok en deilig morgentur.
"Konkurranseforbudet " er høyst selvpålagt og har ført til at jeg med unntak av høstferieukas forkjølelse har trent systematisk og godt med overskudd hele vegen. I snart fire måneder har jeg kjørt to terskel-intervalløkter i uka. Det har vært umulig tidligere, sikkert fordi konkurranseprogrammet ikke har tillatt der. Ofte har gode ambisjoner om å kjøre bare én intervalløkt i uka ført til skader forårsaket av "overfart".

Etter snart fire måneders erfaringer har det gått meget bra. Opplegget har bestått av en økt med 30-35 minutter kortintervall, enten 40/20 sek eller 45/15 sek, flatt eller i slak motbakke når jeg har hatt anledning å oppsøke en lang nok bakke.

Den andre økta har vært mer variert med 40-50 minutter langintervaller, fra standardøkta 10 x 1000 m til 4 x 10 minutter og pyramidevarianten 4+6+15+25 minutter bestemt av løypene i Elverumtrimmen. Begge øktene er gjennomført under følt terskel, i all hovedsak i sone 3 med en andel i sone 4 på slutten av økta.

En annen endring jeg har høstet nye og positive erfaringer med den siste måneden er "km-samling" på en annen måte enn tidligere. Ved å løpe flere korte turer i stedet for halvlange, har trolig bidratt til at mengden ikke har blitt for belastende for knær og hamstrings. Jeg har prøvd å løpe morgenøkter for å samle km mange sesonger tidligere også, men hver gang har det stoppet seg selv pga. mangel på overskudd. Jeg har regelrett "trent meg i senk" og har måttet kutte det ut etter en uke eller to.

Denne høsten har det også gått veldig fint, og jeg har helt konsekvent vært ute og løpt en deilig halvtime annen hver morgen (tirs-tors-lør). Ja, det er deilig, men jeg er klar over at det kommer til å til å bli tøffere nå som det snart blir for mørkt til å løpe i skogen før jobb.

Jeg har ikke løpt mer enn 50 km/uke i snitt de fire siste måneden verken før eller etter at jeg startet med morgenturene mine, så det er ikke snakk om store treningsmengder akkurat. Fordi maraton ikke er aktuelt i høst, har jeg heller ikke kjørt ukas langtur lenger enn to timer. Jeg har imidlertid hatt kontinuitet i treninga - og ikke minst: Det hat vært og er gøy å løpe!

Ikke så overraskende virker regimet med flere og kortere turer til å fungere bedre for mine overbelastede hamstrings. Om jeg har fått noen framgang tidsmessig er jeg mer i tvil om, men det kommer jeg til å få ganske så objektivt svar på når jeg stiller til en sjelden start igjen på Hytteplanmila 20. oktober.

Uansett så er tålmodighet dyd, og mål nr. 1 er jo løpe helt skadefri igjen en dag. Sammen med mer og tyngre styrketrening og god variasjon i form av langrenn utover vinteren, håper jeg å glemme den falmende høsten og se fram mot en ny vår! Oi, der slo den evig optimistiske klisjé-filosofen til igjen, gitt...

På veg opp - fra Sagtjernet!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar