Nytt liv og dødt løp i fetterduellen

Denne uka stod Snøkuten på programmet for andre gang i høst for både fetter'n og meg. 7,3 km i den mellomlange Glestadrunden. Team-director hadde ikke laget noen race-plan så her var alt åpent. Det ikke veldig velbegrunna tipset på tur til Veldre var at dette ville bli jevnt, veldig jevnt....

Stuttbukse medio november var ikke bare for å spille tøff, det var helt naturlig siden fetter'n stilte med super under skidressen. Her kunne jo marginene bli avgjørende. Under oppvarmingen over den klinete grusvegen over tunet på Glestad, tvilte jeg et lite øyeblikk på om hodelykta til kompanjongen ville oppveie den marginen, men skitt au. Kuting med hodelykt i Snøkuten er for nybegynnere, ikke for en som har løpt rundene godt over 100 ganger.

Fokuset før start var å overleve opp til ferista - hvor det ikke er noen ferist lenger men fortsatt et begrep i følge n'Per.  Hvilken Per? Det finnes bare en Per i Snøkuten, Briskelund selvfølgelig (må bare beklage Per Bersvein). Innsatsen fra toppen og ned ville avpasses prestisjen. Med halvmaraton på Jessheim i tankene om fem dager, var ikke motivasjonen for å gi beina for mye bank til stede. Bare fare for bank i spurten ville endre på den strategien.

Per (til v.) og Trond (til h.)- to av mange tøffe totninger i Snøkuten

Snøkuten var helt snøfri også i denne andre runden, og selv om fokuset mitt ikke var på andre enn én av de nærmere 30 konkurrentene, var det gledelig å registrere at det var over dobbelt så mange som i tilsvarende løp for ett år siden. Etter at vi ble skutt av gårde var det bare å finne motbakkegiret. For en måned siden lot jeg den eneste interessante konkurrenten sige i fra rett etter start. Denne gang var jeg litt mer optimistisk, og før kjerka var bare en igjen som fulgte rett bak med hodelykt og karakteristisk foroverlent kroppsholdning. Gjett hvem?

Etter halvannen km starter grusen og en km med nesten 100 høydemeter, og jeg var mentalt forberedt på la fetter'n gå som sist. Halvveis opp i bakken var det imidlertid motsatt. Han sleit tydeligvis rett bak meg og ga meg beskjed om at jeg ikke trengte å vente. Vente liksom - jeg lå helt på grensen! Etter å ha tatt inn til høyre ved "ferista", kunne jeg allerede konkludere at jeg hadde overlevd nok en Snøkut selv om det var 5 km igjen til mål. Herfra er det "bare" småkupert i 2,5 km og deretter mye nedover.

Overraskende nok var luka tilbake til "lysmesteren" lukket i den første dumpa i Kåshagan. Det var tydeligvis kvelden for rollebytte, og jeg testet skyggen min litt i den siste bakken før toppen. Korte stønn som lignet mer på rauting tydet på at dette ikke var medisin for en kveldskuter på tom mage. Med alle sanser i beredskap var jeg mentalt klar for å gi livreddende førstehjelp, men jeg fikk fort nok meg sjæl. Der var'n igjen reddet av høydeprofilen snarere enn HLR, og i den første nedoverbakken  kom den raude skidressen skliende opp på siden i høyre øyekrok. Ut på jevn og tørr asfalt, men inn på den klissete grusvegen over Glestad var jeg bare glad for følget og kunne se og velge tryggest mulig spor.

Ned brattbakken løp to 2 x Utfor-Bakken synkront side om side, og ego var mer en glad nok for å ikke å bli rulla ifra før dumpa nedenfor målet ved Kirkekretsen skole. Bare 500 meter igjen å gjøre det på, og tanken var å vente til bakken opp til selve skoleplassen med å øke farten. Respekten for å få syre til øra er større enn for HKH, og det drøyde helt til jernporten inn på selve skoleplassen før jeg våget å gi jernet. Team-strategien for intern-oppgjør er ikke utarbeidet, men tittelforsvareren ville uansett ikke gi ved skoledørene. Dermed "kutte" begge duellantene rett i murveggen bare tiendeler etter at n'Einar hadde kneppet oss i mål.

Hvor ble ble det av skyggen? Ikke langt foran i alle fall - men ikke langt bak heller. Werner stakk startkortene på spikeren i tilfeldig rekkefølge mens Einar proklamerte 33.03 og 33.04. Det sekundet skyldtes opplagt treghet i tommeltotten til tidtakeren. Den eventuelle differansen var trolig på hundredels- eller toppen på tidels-nivå, men det får vi aldri vite - og det spiller jo absolutt ingen rolle heller. Sjelden har vel mottoet "det er vegen mot målet som er viktig" passet bedre?

Herlig med en duell til målstreken igjen. Statistikken min har nok fasitsvaret, men jeg tror ikke jeg har vært i nærheten av den tre år eldre super-pensjonisten siden Romjulsrennet i 2016. Det er vel tid for å oppdatere Fetterduell-regnearket igjen nå, vel?

Utfra oppladningen var nok dette dagens vinner av duellen!

REPORTASJE PÅ KONDIS.NO