 |
| Ut på siste runde med mot i brystet (!) og vett i pannen (?) (Foto: Olav Engen/kondis.no) |
Utgangspunktet for søndagens sesongfinale var bedre enn på veldig lenge med trening og oppladning helt etter planen. Forholdene ble ikke optimale uten at det bekymret meg vesentlig. Med nesten en mannsalders erfaring fra løpet på Romerike, visste jeg at det blir brøytet og strødd etter beste evne når vinter slår inn rett før løpet. Så også i år, selv om de som holdt større tempo selvsagt følte seg mer utrygge enn meg i de mange svingene i den nye løypa. For min del glapp frasparket litt på den første av de fire rundene uten at det hadde noen avgjørende betydning for hele løpet. Jeg kjørte «skitesting» med en Carbon X og en Speedgoat på hver fot på oppvarmingen uten at jeg merket nevneverdig forskjell. Dermed gikk jeg for favorittene med karbonsåla som jeg har løpet alt av kvalitetsøkter med denne sesongen.
 |
| Det ble dessverre vinterlige forhold på vintermaraton i år. |
 |
| I rygg på Ola Mellem ut fra stadion etter 500 m, men ei drøy mil senere sa min trofaste maratonnakker takk for følget. (Foto: Olav Engen/kondis.no) |
Jeg hadde følge av et par løpere på den første runden, men fokuset på puls gjorde at jeg slapp litt etter å ha rundet på like over 50 minutter på den første ¼. Til tross for sololøping på den andre runden gikk det jevnt og fint under 5-blank fart som var det primære målet. Jeg hadde fullt fokus på puls og fulgte ikke med på passeringtider, men ser i ettertid at jeg rundet halvveis på i overkant av 1:42. Den vanskelige 3. runder ble nettopp det pga. litt for mye i magen. Med sånne behov er en sentrumsnær løype «noe dritt» og jeg måtte vente til neste runding før oppdraget kunne fullbyrdes. Det kom noen hissige tilrop om feilløping da jeg brått skar de få meterne ut av løypa ved inngangen til stadion for nest siste gang. Med min kommentar om at det var verdt det, ble det mest latter fra samme hold mtoinutter senere.
 |
| Jeg var mentalt, men dessverre ikke helt fysisk klar for spurtrunden da Olav knipset meg her (Foto: Olav Engen/kondis.no) |
Do-pausen ble brukt til å få i meg dagens tredje gél, og jeg var overrasket over at jeg så 4-tallet da jeg sjekket km-lapene ut på den siste runde. Så etter 35 km begynte jeg å i bli «trang i skjæret» og km -tidene spratt godt over 5 min/km. Da 3.30 fartsholder ség forbi og 1.30-flagget for halvmaraton suste forbi like etterpå, var det slutt på evnen, dog ikke viljen, til å holde steget. Jeg ble som så ofte før stiv på baksiden av lårene, og det er nok de kroniske hamstring-plagene som er de to største bremseklossene i løpinga mi.
Jeg jobbet meg inn med jevn intensitet pulsmessig og var først irritert over at jeg bare var noen sekunder for sent ute til å greie 3.30, men «heldigvis» var det to minutter feil med tidtakingen slik at det offisielt ble 3:32:11. Selv var jeg så lite fokusert på tida at jeg ikke stoppet klokka før autolapen pep for 43 km da jeg var inne i garderoben. Der pratet absolutt alle om at løypa var «alt for lang», men jeg velger nok å tro at det er alle kurvene som gjør at og GPS-ene ikke henger med i svingene. Jeg hadde også en halv km overmål da jeg passerte målstreken, så sånn sett kan jeg kanskje si at jeg nådde målet mitt likevel? Strava sier jo 4:58 i average pace…
Nei da, jeg har for lengst tatt realitetene inn over meg. Sju måneders strukturert maratonprogram til tross, jeg er ikke blitt en bedre maratonløper. Synd men sant, men som sagt det er jo blitt noen lange og fine vier mot målet, da.
Nå er jeg sugen på skisesongen. Den skal jeg angripe langt mindre strukturert og bare kose meg med trening etter innfallsmetoden. Kanskje det er like greit. Maratonplanen min skal i alle fall ligge noen måneder i den velfylte skuffelsen-skuffen min nå…
 |
| Dagens synlige beholdning, men den usynlige er heldigvis betydelig mer verdifull |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar