Veien mot maratonmålet

Den brede eller smale vei?

Veien blir til mens en går. Veien er målet. Det er flere veier til Rom. Veien kan være like spennende som målet - i alle fall hvis den er lang nok..... Oversatt til min kjære hobby så står faller og faller ikke løpssesongen 2019 på om sesongens siste maraton blir gjennomført på en spesifikk sluttid.

Som sikkert mange har fått med seg, har jeg fulgt et fast treningsregime i to omganger denne sesongen. Helt siden Sentrumsløpet i slutten av april er det Marius Bakken 100 Day Marathon Plan som har gjeldt. Første runde på 14 uker ble fulgt nesten til punkt og prikke fram til en mislykket Kongsvinger Maraton i begynnelsen av august. Etter et par uker med mindre målrettet trening og konkurranser i august, har det blitt 12 uker etter samme regime - men med noen justeringer. Konklusjonen kan ikke dras før om to uker, men veien mot Jessheim har vært mer spennende enn på mange år.

Minutter og sekunder notert med startnummer har det aldri vært vanskelig å motivere seg med, men hva med alle timene, ja faktisk døgnene med trening fram mot målet? Er det motivasjon i seg selv? Selvfølgelig er det. Trening for meg er ikke en jobb som må gjøres som hos Team Ingebrigtsen. Lysten til ut å slite seg ut, kjenne at kroppen fungerer, gjøre nye erfaringer, finne nye treningsområder og venner - og som en stor bonus kjenne den berusende følelsen av at "i dag gikk det jammen lett"! Aller mest handler det om den fantastiske følelsen av at du orker nær sagt alle fysiske utfordringer i hverdagen - ja det virker helt klart inn på det psykiske også. Funker beina, så funker huet også, liksom.

Kondistreninga i Elverum har vært en stor motivasjonsfaktor i treninga mi i høst. 

Med det utvilsomt beste treningsgrunnlaget siden 2012 er jeg ganske trygg på å gjennomføre mitt beste maraton på akkurat sju år siden jeg hadde 3:15 i den forrige løypa på Jessheim som også gikk i en drøy 10,5 lang rundløype. Siden den gang har jeg prøvd bare seks ganger, men har altså ikke vært under 3:30. Der var nivået så sent som i slutten av juni, og så er hele greia at jeg skal fine ut hvor det ligger nå.

På tur i nærmiljøet i Stavåsen

Etter vårens prøverunde med maratonprogrammet følte jeg at det ble for lite km, så i høstsesongen har jeg økt fra 65 km til 75 km i gj.snitt i uka ved å legge inn en ekstra rolig økt. I de seks maratonspesifikke ukene har jeg i snitt løpet over 80 km. Det gir trygghet. I tillegg følte jeg at tre konkurranser på 15 uker ble for lite og nesten kjedelig. Etter Kongsvinger Maraton løp jeg på 12 uker fire x 5 km (på samme helga), to x 10 km og 1 x 21 km i tillegg til et par lengre spesifikke økter i maratonfart (21 + 33 km). Dessuten har jeg ikke fulgt øktene så slavisk som første gang og tatt meg litt mer frihet ved utforming av øktene. Noen av dem er unødvendig komplisert sammensatt slik at en må ha med seg huskelapp! I tillegg har jeg løpt betydelig mer på asfalt enn foran skogsmaraton da det ikke var noe poeng.

Med maratonmålet i sikte på en av de spesifikke øktene på Sjusjøen i høst.

Nå gjenstår det "bare" å slippe opp på treninga slik at jeg også kan få innkassert litt bonus for all den gode treninga på veien. Jeg har i all fall ikke tatt noen snarveier (!) siden kollapsen på Kongsvinger 3. august, og jeg kan neste love å kutte tida med en halvtime.... Her skal jeg følge "the tappering period" i programmet og nøye meg med tre økter den nest siste og to økter den siste uka.

Årets beholdning så langt har utvilsomt vært Tour of Mjøsa. Den kan forhåpentlig toppes på Jessheim 17. november.