Det står ikke på viljen...

"Det står ikke på viljen", bemerket teamkollega Rune da lørdagens planlagte rolige langtur gikk mot slutten opp mot Skallberget. Det var godt å ta med seg dagen derpå også, gitt.

I disse tider kunne jo dette vært et hyperaktuelt tema langt utover Bakkerolfens snevre verden - viljen altså - men jeg overlater til ekspertene i FHI å understreke hvor stor betydning Ola og Kari Nordmanns vilje har å si akkurat nå.....

Jeg tar meg av det uviktige i den store sammenhengen, men likevel litt viktige for hver enkelt av oss - ikke minst akkurat nå. Å tenke på helsa og holde seg i form er aldri noen ulempe.... Forrige blogginnlegg er 14 dager gammelt og var viet konkurransesesongen på ski som brått var over. Denne gangen er det motivasjon for det som garantert kommer til å bli den mest spesielle løpseongen for alle som er i fokus.

Konkurranser eller ikke, overgangen fra ski til løping er en kunst spesielt her i "dalstroka innafor" hvor snøen vanligvis ligger i skogen til godt uti april. Ikke noe ser ut til å være som det var i år, så det kan nok bli før... Å hoppe ut av skiløypa og rett på asfalten er ikke særlig lurt, og jeg prøver derfor å drøye skisesongen til over påske. Det vil ikke by på problemer selv om aksjonsradiusen selvsagt må begrenses mest mulig pga. det som er langt viktigere enn skiturer. Denne helga ble det akkurat som for en uke siden både en real ski- og løpeøkt i nærmiljøet.

Lørdag var planen en langtur på Flishøgda som med mellom 600 og 750 moh er eneste mulighet innenfor kommunegrensa hvor det går an ta seg en  ordentlig runde. Jeg tjuvstarta litt før jeg møtte Rune, og vi staket oss impulsivt inn på et scooterspor nordover mot Osen i nærheten av Raskiftet, det høyeste punktet i Elverum. Det er samtidig punktet hvor kommunegrensene til Elverum, Trysil og Åmot møtes. Etter en kort drikke- og fotostopp for å bevitne at vi holdt minst to stavlengders avstand, tok vi fatt på samme vegen tilbake.  På den skarpe føret langs Ulvsjøen, var jeg litt sein i en sving og landet på venstre staven min. Jeg er liksom den ukrona utforkongen og Rune "king of the mountains" når vi staker sammen, men nå ble det slutt på det, gitt. Heldigvis var det både medvind og skaraføre, så veskelvis enkeltdans, friskøyting og staking med en stav gikk likevel overraskende greit de nesten tre milene tilbake til bilen.

Ikke bare med armlengdes men stavlengders avstand på Ruskbrenna  i Osen. 

Apropos og stå på viljen: Langturer på ski har fått en annen dimensjon i disse tider, og det skal gjerne være både 100 og 200 km for å ha noe å slå i bordet med på Strava. Rune og jeg var enige om at da måtte vi jo i alle fall samle lusne 50 km på turen, og måtte svinge oppom Skallberget på hjemturen. Hamstringen mine begynte å si ifra om at snart 3 mil med enstavs-skøyting begynte å bli nok, men med "det står ikke på viljen" fra makkeren tok vi de 100 høydemeterne også. Dessuten kunne han fortelle meg med at det var glimrende trening for å stabilisere overkroppen i fristil...

Ikke noe å si på skiføre på Elverums påskedestinasjon i år heller. 

Søndag var det løp uten startnummer på menyen. Det var jo ikke meningen å bruke beina på lørdag, så jeg var litt skeptisk på hvordan det ville gå i min første virtuelle konkurranse. Det fine med de mange nye tilbudene til løpere med konkurranseabstinenser (eller motivasjonsproblemer), er at man kan jo la dagsformen bestemmer hvilke distanse som passer. Jeg prøvde meg på en 5 km rundt terskel tidligere i uka, men det var ikke akkurat oppløftende.

Med litt uforutsett oppladning, drikkesekk og asfalttøfler (Hoka Clifton) la jeg likevel avgårde langs traséen til Elverum Halvmaraton som vi arrangerte for første gang i slutten av november. Flat asfalt og moderat vind til tross, var jeg fra start innstilt på å snu etter 5 km slik at jeg fikk registeret en 10 km. 24 minutter senere hadde jeg ikke noe lyst (eller evne) til å øke farten slik at jeg kunne greie 45 på mila, så jeg fortsatte like så godt sørover med tro på at 5-blank-fart burde jeg kunne holde den dobbelte distansen. Pulsen var jo knapt over langturpuls heller.

Vending i Heradsbygda ble gjort fortsatt et snaut minutt før mitt nye skjema, og "so far so good". 3 km etter kikket jeg på klokka igjen, og da var allerede det minuttet brukt opp. Jeg var helt sikker på at vinden fra sida skulle hjelpe meg litt mer opp igjen, men nei da. Det var nok likevel gamle synder med tilnærmet lamme hamstrings som gjorde det største utslaget. Ikke mye framgang å spore etter vinterens forsøk på styrke baksida spesielt og bein generelt her, nei. Jeg klappet bokstavelig talt sammen akkurat som jeg gjorde gjentatte ganger fjor. Gang på gang måtte tenke på å rette meg opp så jeg ikke fikk skrubbsår på nesen på den gruset asfalten - i alle fall føltes det slik.

Da kom gårsdagen ord fra Rune opp til Skallberget til sin rett. "Det skal f.... ikke stå på viljen!" Jeg pinte fram en spurt som om det skulle stå om livet, delvis på grusen utafor sykkelstien halvt uti grøfta for ikke ble bli stempla som en "jævla jogger " på de to siste trafikkerte km fra Skogmuseet til mål. 1.45-skjemaet var jeg nøkternt sett sjanseløs på de siste 8 km, men med nesten hele økta (88%) i "komfortsona" pulsmessig tyder det i alle fall på at kapasiteten er brukbar.

Hva jeg skal gjøre for få noe styrke i beina begynner imidlertid å gjøre meg rådvill For svak på baksiden og for stram for forsiden er ikke uvanlig blant løpere. Det står ikke på viljen til å få gjort noe med det, men jeg tviler mer enn noen gang på evnen....

Virtuell målgang på årets første halvmaraton