Litt salt - men mest søtt ultra-comeback

Da bød anledningen seg til å leke ultraløper igjen! Det ble jo ikke mulig å pese rundt på 5 km i Mjøsområdet i helga, så hvorfor da ikke dra til Hønefoss å kose seg litt i stedet? 

Det er fem år siden siste ultraløp (Utravasan) og åtte år siden mitt forrige 6-timers løp (Romerike), og det er tydelig at det ikke er bare langløps-formen så må holdes ved like. Det er fort gjort å gjøre noen "nybegynnerfeil" når alt som hører med ikke er rutine. 

Trua på at seks timer rundt og rundt på en 526 meter lange bane skulle bli både moro og en opptur prestasjonsmessig var der, men tidsoptimisten i meg har gått på smell etter smell de siste åra. Både kroppen og hue hadde sikkert glemt noe på et par skuddår, så skråsikker kan det fort bli vondt å være. Ikke direkte kjepphøy målsetting, men et realistisk mål var å klare 60 km - men da måtte det løpes hele dagen. 

Korona-situasjonen og holde avstand når hue og beina blir slitne var et fokus. Et annet var self-support som de drevne i gamet er vant til. Jeg stilte derfor med ei kasse med godsaker som inneholdt alt jeg trengte - nesten....

Tidlig på'n - blid og fæl!

En skulle nesten ikke tru at det har tatt 8 år å få Bakkerolfen "back-on-ultratrack", for her var det fort gjort å prate seg  bort. Ekstra morsomt at ultra-landslagsløpere i en årrekke som Didrik, Rita og Gjermund var på plass igjen etter fravær fra miljøet av forskjellige grunner. Men hvem ville komme lengst denne gangen tro?   

Korona-tiltak og annen info fra Stig Andy før start. 

Dagens depot.

Klokka var ti og vi stod oppstilt på ei rekke med en meters avstand før jeg ruslet avgårde i motvinden på langsida. Skikkelig merkbar vind i mot inne på banen, og båndene som sperret oss løpegale, jeg mener selvfølgelig løpeglade, stod kulevis rett ut på grusen på motsatt side. Forøvrig var vi innom litt asfalt og gress på hver runde. Viktig med god variasjon i arbeidet! 

Da var vi gang! Skolissa måtte knytes allerede etter to runder, men det er liksom ikke noe stress som det ville vært på et kort løp. Ellers hadde jeg ingen problemer med å stille cruisekontrollen og kose meg av gårde på 2. gir. Regimet var å være innom depotet mitt hver halvtime med vekselvis drikke og noe fastere føde hver hele time. 

Rundeløype-løping er  en ganske mental greie hvis det noen som lurer på det. Veldremila måtte dessverre gå uten meg på torsdag, men konklusjonen til alle der pleier å være at 25 runder er tøft psykisk for mosjonister som er vant til gate- og terrengløp. Jeg skulle forhåpentlig løpe godt over 100.

Å starte på et løp du har ladet opp til og kan løpe som om det var en rolig langtur, vil jo alltid gå av seg selv i x antall timer. Du vet imidlertid at downperioder kommer. Et eller annet vil dukke opp, og det gjelder å manipulere seg selv til å tenke på alt mulig annet. Der vil jeg påstå at er jeg flink. I tillegg til å tenke på mat og drikke hver halvtime, fokuserte jeg på rundetider alle gangene jeg passerte startstedet.

Jeg trengte ikke kalkulator for finne ut at 3 minutter på den drøye halve kilometeren er litt over 10 km/t, og slik at jeg hadde litt å gå på i forhold til dagens 6 mils-mål. Viktig å fokusere på arbeidsoppgaver og prosess før man begynner å tenke konsekvens og resultat, er det vel enda større personligheter som har sagt? 

Hamstringene var merkbart ømme fra start selv etter lite løping den siste uka, men da var heldigvis fokuset på teknikken der med en gang: Oppreist holdning, hofta fram, minst mulig bøy i  knærne og landing på hælene.

T
På gresset tidlig i løpet. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

På grusen en del senere ser det ut til på shortsen.... (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

"Og sånn gikk noe timan!" Klok av skade fra mitt siste 6-timers løp på Jessheim hvor jeg nesten ble sur på arrangør og Kondis-kollega Olav, hadde jeg lagt inn margin for at gps-en viser mer enn offisiell lengde. Den henger ikke helt med i svingen, og så er det jo helt umulig å holde den korteste linja når 70 løpere er samlet på 526 m. Det er altså i snitt 7,5 m mellom hver løper, og alle må passeres i yttersving ellers blir det jo bare tull. 

Da jeg fikk at vite jeg hadde passert maraton etter 81 runder litt før fire timer var gått, slo jeg fast at klokka viste 2 km for mye. Altså ville det bli til rundt 3 km med overdistanse til slutt. Kjekt å ha noe å regne på, og samtidig slo jeg ihjel noen runder med å spekulere i hvor mye lengre yttersvingene ble, men hypotesen om at det var ca. ti meter ble umulig å bevise i praksis. Konklusjonen min er nok likevel at 3 km avvik mellom gps-registreringene hvert sekund og antall runder x 526 m skyldes mest gps-en og at ca.1 km kan tilskrives "merløping".

Planen var å holde det rytmiske pause-regime til maraton og gå over til 20 minutter intervaller mellom hvert påfyll deretter, men det skjer som sagt alltid noe du ikke har forutsett. Ved mitt eneste do-besøk  etter vel tre og en halv time fikk jeg et lite forvarsel på hva jeg hadde i vente.

Det er jo viss bevegelse man er ganske så vant når man er ferdig på do, men for første og forhåpntligvis siste gang fikk jeg kramper i overarmen av akkurat den bevegelsen med høyre arm. Ikke det verste stedet å få krampe når jobben er å løpe, men det skulle selvsagt komme mer. Etter hvert ble det fristende å gå litt for å spise i stedet for står rolig ved bordet, men da hogg de til og gjorde det bare verre å komme igang igjen.

Fra fire og en halv og en time framover ble det en del rusling på Ringerike da det også var som varmest, og jeg begynte å tenke på hvorfor akkurat 6-timers løp og ikke 5.... Jeg var likevel ikke helt i ørska og var fast bestemt på å dytte innpå det jeg maktet fra gotteribordet mitt, og dermed kom jeg meg igang igjen. De siste fem rundene holdt jeg igjen jevn 10 km/t-fart og følte der og da at at jeg hadde greid en stund til. 

Garmin var altså i det positive hjørnet og viste at jeg hadde passert 64 km, og vissheten om at det ble over 60 var deilig å kjenne på. Normalt ville det blitt en emosjonell stund i nordre sving på Ringerike Friidrettsstadion når jeg endelig lykkes igjen med noe som betyr såpass mye, men det var følelser mange andre steder som tok overhånd, gitt.

Etter å ha tråkka rundt for å unngå kramper i påventa av at distansen min skulle bli eksakt målt opp, måtte jeg jo få av meg saltkostymen som jeg ikke hadde merka i det hele tatt. Jeg var helt drivkvit overalt. Sidemannen som ble stående å vente ved siden av var helt sikker på at det var et kult mønster på tightsen min.

Kult med kul tights!

Skifting til noe mer behagelig ble en langdryg affære. Etter 45 minutter med forsøk på å skifte i alle mulige stillinger ga jeg opp og tuslet de 200 meterne til bilen - i bokser'n og ei t-skjorte. Sokker var bare å glemme, men skoene lot seg tre på med list og god tålmodighet. Jeg var av de aller første som ankom stadion kl 9 på morgen - og absolutt av de siste på parkeringa kl 17. Dagen var endt og hederen tjent! Det var bare et problem igjen: Kunne jeg hente pizza på hjemvegen i  Elverum i bare bokser'n? Tja, tenk om det var noen kjente der samtidig. Løsningen ble å åle seg inni den kule men stive løpetightsen igjen. Jeg har nok følt meg mer velkledd tidligere, for å si det sånn. 

Hvorfor klar ny pers i kramper, er det opplagt oppfølgingsspørsmålet. To leksjoner i ultraløper-pensum gir svaret. Leksjon 1: Kroppen kvitter seg med salt under selv moderat svetting og saltmangel gir kramper. Som jeg ikke visste det liksom - men for seint. Uten drikkestasjoner hvor man alltid får sportsdrikke med nødvendige salter og mineraler, hadde jeg med bare saft, vann og cola - masse cola som jeg synes er himmelsk på lange løp. Hadde jeg byttet ut den ene flaske med en farris hadde jeg nok holdt koken til mål, så fine som beina var bare krampene slapp taket allerede en time senere. Leksjon 2: Stol ikke på egen bein. Ta alltid med campingstol til skifting etter lange løp. 

I ettertid bare krampeaktig humor, som i all fall gjorde at dagen ble enda mer minnerik.

PS! Jeg vurderte tittel-forslaget til Karmpe-gammel'n og Didriks klubbkollega Olav: Hvor var du da Bakkerolfen slo Ultra-Didrik i ultraløp? - men avslo..... Men det er jo nesten på høyde med den gang jeg slo Oddvar Brå i Kromgruverennet i 2008 den der.