Oslo Maraton Sigstads Edition

Torje, Ivan, Øyvind, Amund, Ole, Bakkerolfen og
Andre klare til maratonstart. (Foto: Hanne)

Mange har Oslo Maraton som årets mål, og selv om det ikke ble 18000 på start i år, var en tredjedel påmeldt den virtuelle utgaven, hvorav drøyt 500 på maraton.

I Elverum var det også en god del å se både med grønne deltakertrøyer og andre som så ut til å ha det litt travlere enn vanlig på sin langtur lørdag. Jeg var litt usikker på om det ble fjellmaraton eller asfaltmaraton i helga, men da det ble hjemmehelg var familien Amund og Andres opplegg et soleklart valg i stedet for sololøp.

Skjefstadfossrunden på 15 km kalles nokså flåsete for Kjerringrunden fordi det er flat og lett å tråkke rundt på sykkel. Etter noen interne vurderinger i forkant landet vi i samarbeid på nesten tre runder for å lette logistikken mtp. drikkestasjoner, start- og målsted samt trafikk.

For lokalkjente løp vi fra Skogmuséet med sola, over Skjefstadfossen i Heradsbygda, nordover på vestsida, over Gamlebrua i Leiret med målgang like før Glomdalsmuséet på motsatt side av Glomma på 3. runden.  Med start på 184 moh. og målgang 6 meter høyere (iflg. yr,no) var det i all fall ikke juks selv om det var nesten 3 km igjen fra mål- til startpunktet på den tredje runden. Drikke plasserte vi ut ved ca. 5, 10 og 15 km, og Amund og Andre  hadde engasjert "hele slekta" for å passe på våre edle dråper. Fantastisk engasjement og service på en dag som på toppen av det hele var så nær optimal som mulig med vindstille, sol og passende varmt å løpe i alle fall fra kl 1015 da "hovedfeltet" la av gårde. 

Kvartett-start kl 1015.

Litt ekstra motivasjon hadde jeg som vanlig gravd fram fra skuffen siden jeg ikke har løpt maraton i hjemkommunen etter 25 år i bransjen. Riktig nok har jeg to maraton-passeringstider fra Runar Thorstensens Ulvådalen Ultra på 51,5 km helt nord i kommunen fra 2010 og 2012, men dette var likevel for en ordentlig maratondebut på hjemmebane å regne. 

Med et edruelig skjema til 3.30 la jeg av gårde sammen med Amund samt maratondebutantene Øyvind og Torje som hadde skumlere planer. Andre og Ivan startet et kvarter før for å time en mest mulig samlet målgang. Det klaffet for øvrig like bra som alt annet denne dagen da virtuell maratonmoro ble virkelighet.

Torje og Øyvind sammen på førsterunden.

Isolert sett var vel mitt skjema i overkant optimistisk siden alle mine tre halvmaraton er på 1.45-tallet denne sesongen, men de har tross alt gått i kupert terreng i hhv. Stavåsen, Kongsvinger og Birkebeinerløpet.  

Amund og jeg hadde samme mål, men jeg var litt forsiktig fra start siden hamstringene bokstavelig talt  var til å ta og føle på. To fridager fra løpetrenig siste uka var ikke nok, da jeg typisk nok greide å gjøre noen sprell med elever både torsdag og fredag som seige sener og muskelfibre ikke var vant til. Dessuten var nok ikke avslutningen av Kondis-intervallene på banen torsdag kveld helt kontrollert. Måtte jo blåse ut litt på et par drag, seru...

Stilløperen Amund.

Enmetersrgelen til nærmeste løper ble til hundremetersregelen for meg, og avstanden opp til Amund var tilnærmet konstant på den første runde før den "den grønne lysharen" forsvant så vidt ut av synet på slutten av runde 2.

Opplegget med påfyll fungerte minst like bra som i et offisielt løp. Jeg fulgte regimét mitt med en kvart liter Maurten sportsdrikke på alle alle de fire første stasjonene og deretter cola og Maurten på resten. De fire medbragte High5 gélene med koffein ble inntatt ved passering over bruene for å huske det. Næringsinntaket fungerte så optimalt som mulig, ganske så mye bedre enn saltmankoen og krampefesten på Ringerike 6-timers fire uker i forveien. Da "superservice-Hanne" plutselig sto med restlageret mitt 5 km før mål, takket jeg imidlertid høflig nei og droppet også den siste cola-oppstiveren hos Arne på 40 km. Her ble det sekundstrid!

Det ble flagget i Elverum lørdag...

1.12 på  første runden, 1.43 halvveis (sesongbeste) og sub-1.14 på andre runde var en lek på konstant sone 3-puls (136 - 85%). Med tre minutter å gå på på andre halvdel som er litt tyngre pga. målpunktet, ble det derfor en kamp for å greie målet som ikke bare var sub 3.30, men også det beste på ti forsøk på de åtte årene som er gått siden jeg løp en meget god Frankfurt Marathon i 2012.

Tredjerunde ble en kamp særlig fra Skjefstadfossen og opp igjen. Hamstringen hadde fått nok, og jeg jobbet som en gardist med å rette meg opp i ryggen. Ivan og Andre hadde før det blitt passert på 31 km etter at jeg hadde hatt duoen som ekstra motivasjon i lang tid.

Med resten av Sigstad-slekta på veg mot mål på halvmaraton på de lange, åpne områdene foran meg på vestsida, greide jeg likevel å kjempe som en (lokal) helt. Først mor Kristin, så sønnen Lucas på 12 år (!),  og i dumpa ved Terningåa var jeg plutselig ajour med bror og onkel Amund.

At det går an å regissere et løp så bra! Alle var i mål i løpet av noen få minutter. Torje og Øyvind fikk det nok tøft på slutten siden de ikke hadde rukket å komme seg på beina da Bakkerolfen forgjeves prøvde å spurte helt til klokka viste 42,2 km - 17 sekunder "på overtid". Ironisk nok ble det offisielt 3.30.15 - den samme tida som i Brussels Marathon i 2017, men i alle fall tangering av bestetida i "nyere tid". 

Jada!

Totalt sett en stor opplevelse takket være en entusiastisk familie som setter av dagen så spreke barn, svigerbarn og barnebarn - og en håndfull av oss andre lekne kan få utfordre oss i den virkelig verden. Førtitotusen (og hundreognittifem) ganger takk!

Resultatliste M60-64 år

Virtuell medalje

Hannes bildespesial: 

Torje på andre runden.

Øyvind på samme sted.

To spreke og initiativrike maratonsvogere
- Amund og Andre.

Still smiling: Lucas og Kristin etter sine halvmaraton.

Dagens klart beste "aldesrsjusterte" prestasjon av Lucas.

Maratondebutant Øyvind.

Lagbilde etter løpet.