 |
| Seierssmil i Sjusjøen Skimarathon |
Lørdag var det dags for årets andre kortreiste skimaraton med Natrudstilen på
Sjusjøen som utgangspunkt. Jeg har jobbet litt med teknikken i skøyting på noen
langturer i år, så jeg benyttet denne sjansen for å få et skøyterenn i stedet
for Hafjell som kunne vært aktuelt om 14 dager.
Et annet argument for å stille i fristil var muligheten for å få gjort
en bedre jobb for Kondis siden det var en halv time mellom de beste startet
i klassisk og fristil i denne drøye skimarathonen
på 43,5 km med fire harde trøkker underveis.
Som alltid når det er skirenn med start på Natrudstilen så sklir jeg ned lia fra
Sjusjøen. En snau mils oppvarming som alltid får høyere gjennomsnittsfart enn i
selve konkurransen! Turen opp igjen derimot er ikke egnet for nedtrapping, men
da ble det godt over 6 mil på skøyteskiene denne lørdagen.
43,5 km og 700 hm måtte tilbakelegges før man kunne gå i mål her . Jeg hadde timet det bra og fikk tatt et hundretalls blinkskudd av alle de fire klassisk-puljene
før jeg menget meg med rundt de rundt 25 fristil-løperne - og det var det jeg så
av de «medløperne». Akkurat det aspektet hadde jeg ikke tenkt på, men det er
klart at det er betydelig større sjanse for å få en rygg eller pulje hvis en starter
sammen med 250 i stedet for 25….
 |
| Klassisk klassekamerat Gunnar i den første fiskebeinsbakken. |
 |
| Kristoffer i gang med damer både foran og bak (Ine Wigernæs). |
 |
| Ørjan fikk som sin gamle praksislærer et sololøp på Sjusjøen. |
Jeg var ikke kommet over stadion før jeg var i ingenmannsland. Jeg kikket meg
bakover og så at det var da noen bak, men alle foran startet etter mine
begreper som om det var lysløyperenn på 4,3 km og ikke 4,3 mil. Ja, ja, jeg skøytet
jo mutters alene den virtuelle utgaven av Sjusjøen Skimarathon i fjor, så jeg
hadde jo treninga…
Det var forresten ikke bare sololøp som var likt som i den virtuelle utgaven.
Det var ingen drikkestasjoner i år heller, så jeg nøt medbragt i
form av varm solbærtoddy fra birkebeinersekken min. Litt merkelig det at arrangørene
ikke kunne spandere på oss litt sportsdrikke underveis for de 600 kronene moro
kostet siden det var full bevertning i den flotte flerbrukshallen etter
rennet. For min del var det ikke noe problem siden jeg hadde med både drikke
og gels, men jeg snakket med noen som hadde gått uten å få i seg noe drikke i
det hele tatt. Det var jo ikke alle som kunne ordne seg med egen langer
underveis heller, selv om jeg kunne ordnet meg med det hvis nødvendig.
Da jeg hadde kommet meg opp de første harde bakkene måtte jeg sjekke pulsen og
oppdaget heldigvis at klokka ikke hadde startet. Da fikk jeg da i gang den med
bare 3,5 km «tapt». Jeg blir irritert på sånt, men var likevel mest overrasket
over at absolutt alle konkurrenter var over alle hauger så fort. Jeg slapp å irritere meg lenge for nesten samtidig nådde jeg igjen første klassiker med et kvarter, så da var det bare å
fokusere på det positive ved «å angripe bakfra».
Mellom Ljøsheim og Midtfjellet var det tøft med trå drivsnø på de åpne myrene som
hadde tvunget de 250 løperne foran meg til å lage et nytt spor mellom de
oppkjørte. Over Midtfjellet og deretter Gjestbuåsen er jo kjente kneiker, men
det gikk stadig litt lenger tid å ta igjen løpene som jeg fikk i
sikte. Ved Kroksjøbrua fikk jeg for en gangs skyld vist fruen at jeg kunne
holde tida når jeg er ute på tur ved å passere som anslått klokka 13.00.
(Ellers kan det bli både en halv og en hel time etter avtalt skjema når jeg er ute på langtur har jeg fått
høre…)
Etter at et lettere parti ned mot Fjellelva og Rømåsen var unnagjort, startet den
siste seige stigningen i trappetrinn opp mot Sollifjell. Her var det
så vidt jeg sleit meg forbi løperne med feste, men da visste jeg jo at jobben var
gjort. Den siste mila er lett, men det var også her jeg skjønte for alvor at jeg
ikke hadde spesielt god glid denne dagen heller. De få klassikerne som fortsatt
dukket opp, ble aldri tatt igjen i nedkjøringene, men ble jobbet inn i
stigningene.
Jeg har ikke noe grunnlag for å påstå det, men det slo meg der og da at det kanskje
ikke er alle som har kastet flour-produktene sine. Det kan like gjerne være at
jeg bare er en kløne når det gjelder å få gli på skiene. Det har nok en
sammenheng med at skismøring og utstyrshysteri er det eneste jeg hater ved
skigåing. Jeg blir kvalm når jeg hører hvor mange par som testes av det store norske
smøreteamet foran hver konkurranse i OL i disse dager. Over 100!!!!
Denne gangen trodde jeg jeg hadde kjørt safe med hvit marathon-voks uten noe på
lurium toppen og 0,75 mm traktor-rill til slutt. Det var ikke katastrofalt
dårlig heller, men ingen av de ca. 100 klassiske løperne med feste som jeg passerte
ble sklidd inn.
Selv om jeg aller helst ønsker å se mange deltagere i de løp og klasser jeg
stiller i, vil jo plasseringen alltid være «omvendt proporsjonal» med deltagelsen
– hvis en ikke vinner uansett da. Vel, seier er seier selv om det logisk nok ikke er noen lang liste i fristil i klasse 60 år+. En forutsetning er som kjent å stille til
start – og der er jeg god! Da er det lov å showe litt, og med en premie til 500
kr som jeg faktisk har bruk for, så ble jeg bare spontant barnslig glad på seierspallen. Ekstra
stas denne gangen og hilse på Ørjan og Kristoffer som har blitt så voksne at de
har begynt å gå turrenn. Moro gutta! Å gå skirenn skal være sosialt - selv om
en må gå 43,3 av 43,5 km alene…..
 |
| Stas å vinne skirenn åkke som! |
Runfacts: 2:41:03 - 43,4 km - 3.42 pr, km - 22. pl totalt - 1. pl i klasse M60 år +
