Soloskøyting i Sjusjøen Skimarathon

Seierssmil i Sjusjøen Skimarathon

Lørdag var det dags for årets andre kortreiste skimaraton med Natrudstilen på Sjusjøen som utgangspunkt. Jeg har jobbet litt med teknikken i skøyting på noen langturer i år, så jeg benyttet denne sjansen for å få et skøyterenn i stedet for Hafjell som kunne vært aktuelt om 14 dager.

Et annet argument for å stille i fristil var muligheten for å få gjort en bedre jobb for Kondis siden det var en halv time mellom de beste startet i klassisk og fristil i denne  drøye skimarathonen på 43,5 km med fire harde trøkker underveis.

Som alltid når det er skirenn med start på Natrudstilen så sklir jeg ned lia fra Sjusjøen. En snau mils oppvarming som alltid får høyere gjennomsnittsfart enn i selve konkurransen! Turen opp igjen derimot er ikke egnet for nedtrapping, men da ble det godt over 6 mil på skøyteskiene denne lørdagen.

43,5 km og 700 hm måtte tilbakelegges før man kunne gå i mål her .  

Jeg hadde timet det bra og fikk tatt et hundretalls blinkskudd av alle de fire klassisk-puljene før jeg menget meg med rundt de rundt 25 fristil-løperne - og det var det jeg så av de «medløperne». Akkurat det aspektet hadde jeg ikke tenkt på, men det er klart at det er betydelig større sjanse for å få en rygg eller pulje hvis en starter sammen med 250 i stedet for 25….

Klassisk klassekamerat Gunnar i den første fiskebeinsbakken.

Kristoffer i gang med damer både foran og bak (Ine Wigernæs).

Ørjan fikk som sin gamle praksislærer et sololøp på Sjusjøen.

Jeg var ikke kommet over stadion før jeg var i ingenmannsland. Jeg kikket meg bakover og så at det var da noen bak, men alle foran startet etter mine begreper som om det var lysløyperenn på 4,3 km og ikke 4,3 mil. Ja, ja, jeg skøytet jo mutters alene den virtuelle utgaven av Sjusjøen Skimarathon i fjor, så jeg hadde jo treninga…

Det var forresten ikke bare sololøp som var likt som i den virtuelle utgaven. Det var ingen drikkestasjoner i år heller, så jeg nøt medbragt i form av varm solbærtoddy fra birkebeinersekken min. Litt merkelig det at arrangørene ikke kunne spandere på oss litt sportsdrikke underveis for de 600 kronene moro kostet siden det var full bevertning i den flotte flerbrukshallen etter rennet. For min del var det ikke noe problem siden jeg hadde med både drikke og gels, men jeg snakket med noen som hadde gått uten å få i seg noe drikke i det hele tatt. Det var jo ikke alle som kunne ordne seg med egen langer underveis heller, selv om jeg kunne ordnet meg med det hvis nødvendig.

Da jeg hadde kommet meg opp de første harde bakkene måtte jeg sjekke pulsen og oppdaget heldigvis at klokka ikke hadde startet. Da fikk jeg da i gang den med bare 3,5 km «tapt». Jeg blir irritert på sånt, men var likevel mest overrasket over at absolutt alle konkurrenter var over alle hauger så fort. Jeg slapp å irritere meg lenge for nesten samtidig nådde jeg igjen første klassiker med et kvarter, så da var det bare å fokusere på det positive ved «å angripe bakfra».

Mellom Ljøsheim og Midtfjellet var det tøft med trå drivsnø på de åpne myrene som hadde tvunget de 250 løperne foran meg til å lage et nytt spor mellom de oppkjørte. Over Midtfjellet og deretter Gjestbuåsen er jo kjente kneiker, men det gikk stadig litt lenger tid å ta igjen løpene som jeg fikk i sikte. Ved Kroksjøbrua fikk jeg for en gangs skyld vist fruen at jeg kunne holde tida når jeg er ute på tur ved å passere som anslått klokka 13.00. (Ellers kan det bli både en halv og en hel time etter avtalt skjema når jeg er ute på langtur har jeg fått høre…)

Etter at et lettere parti ned mot Fjellelva og Rømåsen var unnagjort, startet den siste seige stigningen i trappetrinn opp mot Sollifjell. Her var det så vidt jeg sleit meg forbi løperne med feste, men da visste jeg jo at jobben var gjort. Den siste mila er lett, men det var også her jeg skjønte for alvor at jeg ikke hadde spesielt god glid denne dagen heller. De få klassikerne som fortsatt dukket opp, ble aldri tatt igjen i nedkjøringene, men ble jobbet inn i stigningene.

Jeg har ikke noe grunnlag for å påstå det, men det slo meg der og da at det kanskje ikke er alle som har kastet flour-produktene sine. Det kan like gjerne være at jeg bare er en kløne når det gjelder å få gli på skiene. Det har nok en sammenheng med at skismøring og utstyrshysteri er det eneste jeg hater ved skigåing. Jeg blir kvalm når jeg hører hvor mange par som testes av det store norske smøreteamet foran hver konkurranse i OL i disse dager. Over 100!!!!

Denne gangen trodde jeg jeg hadde kjørt safe med hvit marathon-voks uten noe på lurium toppen og 0,75 mm traktor-rill til slutt. Det var ikke katastrofalt dårlig heller, men ingen av de ca. 100 klassiske løperne med feste som jeg passerte ble sklidd inn.

Selv om jeg aller helst ønsker å se mange deltagere i de løp og klasser jeg stiller i, vil jo plasseringen alltid være «omvendt proporsjonal» med deltagelsen – hvis en ikke vinner uansett da. Vel, seier er seier selv om det logisk nok ikke er noen lang liste i fristil i klasse 60 år+. En forutsetning er som kjent å stille til start – og der er jeg god! Da er det lov å showe litt, og med en premie til 500 kr som jeg faktisk har bruk for, så ble jeg bare spontant barnslig glad på seierspallen. Ekstra stas denne gangen og hilse på Ørjan og Kristoffer som har blitt så voksne at de har begynt å gå turrenn. Moro gutta! Å gå skirenn skal være sosialt - selv om en må gå 43,3 av 43,5 km alene…..

Stas å vinne skirenn åkke som!

Runfacts: 2:41:03 - 43,4 km - 3.42 pr, km - 22. pl totalt - 1. pl i klasse  M60 år +

Resultater