Birkebeinerløp nr. 25 faktisk

Det ble fokus på merketida i år også, og
som var lik i M60 og M55.  

19. september 1998 gikk en prøveutgave av Birkebeinerløpet av stabelen fra Storåsen til Birkebeinerstadion med knapt 1200 løpere, inkludert en sugen birkebeiner på startstreken etter å ha tatt sitt første merke på ski samme år.  

Vi skriver 2022 og den offisielt 24. utgaven gikk fra Birkebeineren til Stampesletta. 20 er igjen på den stadig kortere lista over de som har deltatt alle gangene i løpet. Av disse er det 12 som tok sitt 24. merke i år. Jeg mener jeg har 25…….

Vel, det styret med merker og adelskalenderen har jeg blogga nok om, så i denne omgang nøyer jeg meg med de nøkterne fakta om at jeg har gjennomført innenfor maksimaltida hvert år – Ultrabirken i 2010 og 2012 inkludert. I tillegg er OR-utgaven min i 2020, kalt Høstbirken, godkjent som offisiell Birken-deltakelse, så da er det 25. strake, da!

Også i år var ikke ambisjonene større enn å greie merket. Vårformen har ikke vært helt på nivå med høstsesongen i fjor, som er ganske så normalt for meg. I vår har jeg slitt med såre knær i tillegg til hamstringene helt siden skisesongen fikk en uvanlig brå slutt i påsken. Jeg tror det skyldes at jeg fortsatte med tung styrketrening samtidig som jeg startet konkurransesesongen på beina tidligere enn normalt. Kombinert med drøssevis med løp på asfalt og ukentlige både intervalløkter og karusell-løp har det blitt litt mye. Jeg har sagt til meg selv at jeg har stilt opp på flere av løpene for treningens skyld, men idet er lettere sagt enn gjort å holde igjen når dieselmotoren har blitt varm.

Fra starten i eliteklassen med Senay Fissehatsion allerde i klar tet. 

Kristin Størmer Steira (41) var etter hvert også helt suveren vinner. 

Kjell Arne Olsen holder for meg et uforståelig høyt nivå
og kjempet om seieren i klassen min nok en gang

Tilbake til Birkebeinerløpet som i år hadde tilnærmet samme trasé som i 2019. Jeg er bare glad for at strafferunden på Maihaugen var tatt bort igjen, noe som betød ca. 5 minutter kortere løpstid. Jeg seedet meg derfor fram fra pulje 8 til pulje 6 med antatt sluttid 1:40. Jeg visste det var litt i overkant siden jeg før formen løsnet i fjor høst hadde over 1:50.

Løpsopplegget var det samme defensive og nøkterne som de senere årene med å ta det pent på den første tøffe tredelen oppover for så å holde jevnt sig på det falte midtpartiet og til slutt være såpass frisk i beina at jeg kunne slippe på fra Kroken og ned.

Som tenkt så gjort denne gangen. Fram til like før Kroken var det bare en stopp for å løsne på lissa på den ene skoen som ikke var planlagt. Jeg var så fornøyd Hoka Tecton X som jeg fikk prøvd dagen før, at jeg tok sjansen uten å ha løpt dem inn. Det er en helt ny terrengmodell med karbonplater i sålen. Den satt bra på foten med en gang og kjentes rappere ut enn fjorårets Zinal som jeg ellers ville valgt. Jeg var meget fornøyd med det valget, og spesielt i de kvasse nedoverbakkene var de gode å ha. At jeg hadde strammet lissa for hardt og at jeg gjorde to svalestup var heller ikke skoenes feil. Det ble skikkelig gjørmebad i et av de få bløthølene som fantes rett før Kroken. Mens jeg slappet av i forvissning om at jeg det hadde gått så bra nedover i Maihaugløypa, tryna jeg i det som måtte ha vært den siste steinen før gang- og sykkelstien i Tverrløypa.  Litt gjørme i øya og noen skrubbsår på det ene kneet må en tåle, og det sinket meg mindre enn det det tok å løsne på skolissa halvveis.

Halvannet minutts margin til merket ved Sjøsætervegen ble til tre ved Kroken og nesten seks i mål, så utviklingen var positiv. Totalt sett løp jeg meg fram ca. 50 plasser på de siste 6 km, og opplevelsen blir jo alltid farget av hvordan man avslutter et løp. Totalt sett en god følelse selv om 1.45.53 og 30. plass av 100 i klassen ikke ville holdt til premie. Men nå er ¼-premiering tatt bort, så da er ikke det noe mål i seg selv. Medaljer har erstattet pins i deltakerpremie og gjør seg absolutt bedre i samlinga, uten at det betyr så mye for meg. Det var liksom mer stas med synlige bevis før - mens det for hvert år blir mer og mer stas å holde statistikken intakt.

Årets synlige Birken-beholdning.

En mannsalder med birkebeinerløp er gjennomført, og som man er forpliktet å si som på sølvbryllupsdagen. Jeg går for 25 til! Jeg har nemlig et stort forbilde i Birken-sammenheng – Bjørn Tvedt født i 1938 - som tok sitt 24. merke i løpet i år. Han ga seg på akkurat 50 strake merker på ski som 74-åring i 2013, men kjenner jeg den godeste Bjørn rett så går han for sitt 25. i Birkebeinerløpet to måneder før han fyller 85 neste år. Jeg har jo lenge seriøst fleipet med at jeg satser langsiktig - og går for seier i Birken i klasse 85+ i 2045. Viktig å sette seg mål nå når jeg går inn i en ny tidsalder. Mer om det i et kommende blogginnlegg!

To storheter fotografert av meg på Sveum i 2011:
73-åringen Bjørn Tvedt i hælene på Henry Rono (59).