Om korona, slåttonna og sånn

Status etter tre uker med korona.
(Foto: Fode Monsen)

Årets sommer har på flere måter minnet meg om barndommens somrer hvor det meste dreide seg om slåttonna det meste av de to månedene med "sommerferie". Den var uunngåelig, og motivasjonen min var at været ble så bra så vi ble ferdig med siloslåtten, høyhæsjng og høykjøring slik at bror min og jeg rakk å tjene oss noen kroner på multeplukking før skolen startet opp igjen.

Med noen plikter som brøt med alt som har med HMS-forskrifter og FNs barnekonvensjon (som vi selvfølgelig ikke visste hva var på 60- og 70-tallet) å gjøre, var det mest flaks at jeg voks opp i det hele tatt eller ikke ble kvestet for livet..... Her var det ingen kjære mor! Jeg har selvsagt litt selektivt minne nå, men det er faktisk det jeg husker best fra mine ca. 15 første somrene på et småbruk i Femundsmarka for 50 år siden. Og så skjønner du sikkert hvorfor jeg ikke ble bonde....

Fikk du litt bakoversveis nå og lurer på hva dette har i denne bloggen å gjøre? Hvorfor dukket sånne tanker opp igjen denne sommeren, tro? Mitt traumatiske forhold til slåttonna hadde jeg egentlig fortrengt, men så rimte det jo da koron(n)aen kom til meg akkurat da slåttonna pleide å starte, nemlig den første uka i juli.

Selv om jeg greide meg uten å bli smittet med ungdom tett på meg i to år med pandemien, skulle det altså gå 14 dager uten dem før det var min tur. Den var vel nesten som med slåttonna - uunngåelig, og nå har hele denne sommeren gått med samme fokus som i barndommen: Å bli ferdig med det. Pga. været visste vi ikke hvor lang tid det tok før det siste høylasset var kjørt inn på låven, og jeg vet fortsatt ikke hvor lang tid koronaen sitter i kroppen min. 

"Så var det min tur!"

Jeg startet en ny tidsregning som offisiell pensjonist to dager før koronaen, forhåpentligvis ikke pensjonerte meg, men i alle fall permitterte meg fra ordentlig trening for en uviss periode. Jeg skal ikke klage på at jeg har hatt det så ille. Kona og jeg var ganske slått ut et par dager samtidig, men ellers har jeg vært oppe og nikket. Som den optimisten jeg er, har jeg vært i en eller annen aktivitet. Om mye av det jeg har drevet med den siste måneden kan regnes som trening eller ikke, er litt avhengig av hvilket nivå man er på. Jeg hadde uansett bestemt meg for å trene rolig hele juli før koronaen innhentet meg, så den planen ble i alle fall ikke så vanskelig å følge.... 

Jeg testet positivt rett etter at jeg hadde gjennomført vår tradisjonelle sommeravslutning i Kondistreninga med den selvkomponerte Stavåsen Kvartmaraton 3. juli. Heldigvis så valgte jeg bort den doble distansen pga. ømme knær etter all asfaltbankingen i vår. Snakk forresten om ikke å se skogen for bare trær med 6 milløp og 4 halvmaraton i løpet av tre måneder denne vårsesongen - 6 av disse på asfalt!

Det var ikke mye som tydet på at det var covid-19 i denne skrotten. 
(Foto: Bjørg Enger)

Jeg hadde ingen tegn på covid-19 i kroppen før løpet den første søndagen i juli, men hadde jeg studert pulsdataene fra natta før ville jeg skjønt at noe var i gjære. Fra en hvilepuls med manglende overskudd midt på 40-tallet, var den nemlig på 60 natta før jeg pressa en drøy halvtime i sone 5 med viruset i kroppen. 

I skrivende øyeblikk har det gått over en måned, og jeg ser som med slåttonna ikke enden på den ennå. Jeg testet negativt etter en drøy uke, men ettervirkningene med klump i lungene og hosting vil ikke gi seg. Symptomene likner veldig på de jeg har hatt de få gangene jeg har hatt en ordentlig forkjølelse. Da har jeg også gått og hanglet etterpå og har verken vært sjuk eller helt frisk, bare at dette drøyer enda lenger. 

Jeg kunne jo bare sittet og sett på denne utsikten i sommer....

Jeg blir selvsagt utålmodig og skulle gjerne trent "ordentlig" igjen. Det har gått i stolpejakt og helt rolig jogg på flatmark. Det ble åndenød bare jeg så en liten stigning og med puls tilsvarende. Jeg eksperimenterte litt med å se om det lot seg gjøre å jogge i sone 1, men det var rett og slett  ikke mulig.

Det ble en del mer stolpejakt enn opprinnelig tenkt, delvis i bratt lende, såkalt stolpeklatring, som har fungert bra. Enkelte økter med staking på rulleski og sykling har fungert bedre pga. at det er lettere å holde pulsen nede. Problemet er at det ikke er så flatt på Sjusjøen, og at motivasjonen for å trene alternativt var enda lavere enn "ordentlig" løping. 

Rolig rulling om Melsjøen.

Det mest slitsomme bokstavelig talt, har vært at jeg har blitt så sliten etter selv moderat aktivitet at jeg skulle tro at det var skikkelige hardøkter jeg hadde vært igjennom. "Vi skal ikkje sova bort sumarnatta", var det vel noen som lyrisk påstod, men det har vi jammen gjort her i huset i år. Ingen lange kvelder - eller tidlige morgener her, nei!

Koronaen var nok helt glemt på topptur med Jan Erik (foto).

Etter tre uker prøvde jeg meg i et mosjonsløp uten tidtaking, "Folkeløpet", på Sjusjøen hvor jeg prøvde å holde pust og puls kontrollert. Det ga godt over 5 min. pr km på den flate grusveien, men jeg merket i alle fall ikke noen etterdønninger. Så på dag 25 syntes jeg at trykket i brystet hadde sluppet og ble med på en real motbakkeøkt. Også her gikk jeg en del for ikke å sprenge pulsskalaen, og jeg greide å gjennomføre med stil og kontroll.

Ingen av forsøkene på å lure inn litt trening har ført til noen endring verken til bedre enn verre, men det kan jo tenkes at jeg ville hatt raskere framgang ved å sitte i stolen å vente. Det får jeg aldri svar på, hvis jeg da ikke som mange andre blir smittet for andre gang. Da får jeg prøve ut en ny strategi.

Så hva nå, Bakkerolfen? Hvordan høstsesongen blir er forståelig nok et stor spørsmåltegn. I første omgang blir det i alle fall ikke noe savn å stå på startstreken for løpe halv- eller helmaraton på Kongsvinger kommende helg. Jeg har tatt på meg et oppdrag i Trysilmila helga etter, men det kan fort bli i turistklassen. Målet er pr. dato fortsatt å kunne gågge rundt i seks timer på Eidsvoll Verk 27. august, men det begynner å haste med å få de to-tre tretimers turene jeg bør ha for at det skal bli noe moro. 

Optimisten i meg er ikke så gammel og glemsk og minner meg på at jeg pga. leggtrøbbel fikk nesten en måned helt fri for ordentlig løpetrening. Høsten ble likevel bedre enn på mange år, så "om det er aldri så gæli, så kan det være godt for noe"?  Kanskje hadde skroget godt av en sesongpause? Knær og hamstring er i alle fall bedre enn på lenge. Kanskje har all den rolige teningen/aktiviteten jeg har gjennomført, virket som høydetrening - uten tilgang til tilstrekkelig oksygen. :-)  Da blir nok vanskelig å trene riktig "når jeg en eller annen gang kommer ned fra høyden"!

Apropos slåttonna: Siste opprydding ble ikke gjort før utpå høsten. Å sveive inn kilometervis av  hæsjetråd og få røsket opp og bære bort hundrevis av hæsjestaur var nemlig også en selvsagt del av jobben. Det var heller ikke lett, spesielt hvis vi utsatte vår fordømte plikt til hadde blitt tele i jorda.....