En lang Covid-historie

Mange har vært gjennom minst en runde med en eller flere korona-varianter og gjort svært forskjellige erfaringer, men smittefaren er fortsatt til stede. Fortsatt er det ivrige mosjonister som artikkelforfatteren som vil bli smittet og kan oppleve å slite med ettervirkninger i flere måneder. Her følger en lang-covid-historie hvor siste kapittel ennå ikke er skrevet.....

Kondis publiserte i mars en artikkel "Trening etter korona - Når og hvordan" hvor Olympiatoppens retningslinjer for utredning og behandling av luftveisinfeksjoner blir gjennomgått både med tekst og en prat med idrettslege Tonje Reier-Nilsen som har fagansvar for luftveisproblematikk og -utredning av topppidrettsutøvere på Olympiatoppen. Denne ble etter hvert også studert av undertegnede da viruset innhentet meg i begynnelsen av juli. Denne lange covid-historien er en beskrivelse og oppsummering av erfaringer som er gjort siden, og ingen oppskrift på når og hvordan ting bør gjøres - kanskje snarere tvert i mot...

Så var det min tur 3. juli.

Positiv hurtigtest for korona 3. juli samme dag som vårsesongens siste løpskonkurranse. To dager sengeliggende med moderat feber og moderate symptomer som ved en vanlig influensa. Negativ hurtigtest etter 10 dager. De fire første ukene med trøtthet, tung pust og puls 10-15 slag høyere enn normalt både i hvile og ved moderate aktivitet med konsultasjon med lege med PCR-test og "full pakke" med blodprøver som viste lett forhøyet CRP (konsentrasjon av hvite blodlegemer) som typisk for virus. Deretter tiltagende kraftig tørrhoste. Diverse ikke reseptfrie hostedempende og slimløsende medisiner uten merkbar virkning og deretter utskrevet resept på hostedempende medisin som ikke var mulig å få få tak i pga. to måneders leveringstid til alle apotekkjeder. Ny konsultasjon hos fastlege åtte uker post-covid-test med påfølgende røntgen, CT og direkte innleggelse på sykehus med diagnose lungeabscess, en konsentrert og komplisert lungebetennelse lokalisert i et hulrom i den øverste av de tre høyre lungelappene. Standard intravenøs penicillin for lungebetennelse fire ganger i døgnet de første tre dagene med sterkt økende CRP, dvs. en kraftig bakteriell infeksjon. Overgang til ny type antibiotika intravenøst tre ganger i døgnet supplert med en annen type i tablettform på sykehus, først i en uke så forlenget til to uker før infeksjonen gikk tilbake. Utskrevet fra sykehus etter 17 dager og i skrivende stund halvveis i fire ukers kur med en tredje type antibiotika i tablettform.

Antibiotikakur nr. 3 - Augmentin

Aktiviteter/trening
Uke 1: Lett aktivitet med kort transportsykling og gåturer i nærmiljøet
Uke 2: Svært rolig første joggetur etter 8 dager med ca. 70 % av makspuls. Deretter rolige langturer annen hver dag på sykkel, løp og rulleski med litt forhøyet puls, ellers fin følelse.
Uke 3: Fotturer/stolpejakt med en lang moderat langtur og en kort løpeøkt med middels intensitet men unormal høy puls opp mot terskel.
Uke 4: To intervalløkter motbakke-gange/løp med kontrollert fart men uforholdsmessig høy puls rundt terskel.
Uke 5: Meget god uke med tre tre rolige løpeturer på flatt og mjukt underlag og en lang rulleskitur med tilnærmet normal puls.
Uke 6: Ny uke med positiv utvikling med både lang sykkeltur og en rulleski- og løpeøkt med helt kontrollert terskelpuls.
Uke 7: Økende hoste og tung pust gjorde det umulig å løpe. Rolig flat staking på rulleski i tillegg til korte fotturer
Uke 8: Innlagt på sykehus. Sykling hjem på permisjon (3,5 km) hver dag og noen korte gåturer - og trappa opp til 5. etasje på sykehuset...
Uke 9: Som uke 8 men litt lengre turer med langturpuls gående.
Uke 10: Utskrevet og rekreasjonsuke på fjellet med lange gåturer delvis med staver.
Uke 11: Som uke 10 og spede forsøk på jogging for første gang på fem uker med like høy puls som ved forrige forsøk.

Det ble mye stolpejakt denne sommeren som her ved Mjøsa i Moelv.

Sykdomsforløp
Det er lett å være etterpåklok og se at en kunne gjort ting annerledes. For å analysere hvorfor det har båret galt av gårde, er det naturlig å dele denne historien inn i tre faser.
Covid-fasen

De fire første ukene gikk jeg naturlig nok og ventet på at dette skulle gå raskt over i håp om at det var en lett variant jeg hadde fått. Jeg har aldri vært ordentlig sjuk, knapt med influensa, og har hatt klokketro på at jeg har et "vanntett" immunforsvar. Mange både kjente mosjonister og toppidrettsutøvere har jo vært smittet, spesielt av omikronvarianten, nesten uten å merke det og har vært konkurranseklar etter at karantenreglene er fulgt. Med unntak av et par slappe døgn kunne jeg også gjennomføre hverdagslige gjøremål uten særlig anstrengelser. Den merkbare forskjellen var at det ble ingen sene kvelder eller friske morgenjoggeturer. Den anbefalte dosen med søvn ble nemlig godt og vel fylt opp.

Jeg var sein med å sjekke hva som var anbefalt av ekspertisen bl.a. i Kondis-artikkelen fra mars, men jeg jeg ganske sikker på at hvis jeg hadde tatt den anbefalte testen i denne fasen ville jeg bestått en 10 minutters treningstest med 70% innsats med glans 10 av 10 ganger. Innimellom følte jeg meg helt klar og hadde noe flotte, lange rolige turer på fjellet både med sykkel, joggesko og rulleski på dag 8, 10 og 12. Det var nok progresjonen som burde vært bedre.

Tørrhoste-fasen
En første sjekk hos lege for sikkerhets skyld etter fire uker viste som før nevnt kun en lett forhøyet CRP, altså fortsatt noe virus i kroppen. Umiddelbart etter denne sjekken pådro jeg meg nok den bakterielle infeksjon som fortsatt ikke er kurert med tørrhoste som det eneste symptomet. Ikke noe spesielt plagsomt annet enn om morgenen, men av til med en ekkel metallisk smak etter de verste kulene. Hosting i forbindelse med korona er jo ikke noe unormalt, og så lenge formen ellers var ok var terskelen høy for å konsultere lege for andre gang på kort tid. Tålmodighet selges heller ikke på blå resept, så vidt jeg vet.....

Alle forsøk på å dempe hosten med ikke reseptfrie hostemiksturer samt et anselige antall halstabletter av ymse slag, virket like lite som placebo. Av lungelegen på sykehuset ble jeg senere fortalt at det er umulig å peke på mitt høye aktivitetsnivå som en sikker årsak til den kraftige infeksjonen, men pga. symptomene kan den nok tidfestes til en måned etter påvist smitte. Bakterier kan visstnok komme inn i lungene på mange finurlige vis. Jeg kan derfor ikke si at det var den eller den økta som ikke burde vært gjennomført. Generelt er det uansett viktig å ta med seg at hele systemet er utsatt for smitte med et virus i kroppen, og jo mer man anstrenger seg jo mer er man eksponert for en infeksjon. Litt på samme måte som at en er utsatt for å bli forkjølet rett etter en treningsøkt hvis en blir gående bløt og kald før en skifter eller dusjer.

Ikke så lett å ha mange nok late dager i sånne omgivelser.

Behandlingsfasen
De første tre dagene av behandlingen på sykehuset var feilslått med sterkt økende CRP-verdier tilsvarende en meget kraftig infeksjon. Før prøver er tatt er det vanlig prosedyre å bruke en bredspekteret penicillin på lungebetennelser. Etter en fantastisk oppfølging med undersøkelse av så vel hjerte, lunge og mage ble det rask bedring med to forskjellige typer antibiotikum, en intravenøst og en i tablettform. Med overføring til eget rom på pasienthotellet og muligheter for daglige permisjoner kan jeg ikke klage på situasjonen som VIP-pasient. I alle fall følte jeg meg som det. Selv om legen i starten var skeptisk til at jeg syklet eller gikk til og fra på mine daglige permisjoner og hadde mine planlagt vakter på kondis.no, fikk jeg overbevist henne om det ikke var behov for verken drosje hjem eller sjukemelding.... Gudskjelov for det - venting uten å vite hva jeg venter på er ikke min sterkeste side, og da var det helt gull å fylle dagene med noe som er meningsfylt.

I skrivende stund er jeg snart halvveis i en fire ukes tablettkur før jeg skal ta ny CT og kontroll hos behandlende lege. Det innebærer moderat trening uten å provosere lungene. I praksis kan jeg trene så mye jeg vil "uten å puste", dvs, utholdenhetstrening i sone 1. Problemet er fortsatt høy puls ved moderat aktivitet, noe som jeg tror også kan skyldes en bivirkning av den nye typen antibiotika. For øvrig har et antatt brist i ribbein vært til større plage en tettheten i lungene som heldigvis ikke merkes lenger. Løping er likevel nesten umulig uten å få høy puls, mens jeg lett kan komme opp i langturpuls ved å gå. Sykling og staking på rulleski på de flate landvegene i Elverum går også greit, samtidig som styrketrening kan bedrives uten problemer. Problemet med sistnevnte var at selv kjente øvelser førte til stølhet og leddsmerter som nok må tilskrives infeksjonen i kroppen.

Fra topp til bånn på to dager. Her på Skagsvola i Trysil to dager før innleggelse på Sykehuset Innlandet Elverum.

Mine erfaringer
Som sagt er dette viruset så uforutsigbart at det er umulig å sette opp "De ti bud" med "Du skal..." og "Du skal ikke...". Olympiatoppens gjeldende retningslinjer tar jo også høyde for det og kommer ikke med noen konkrete rammer for når trening kan gjenopptas. Jeg kan kanskje som Severin Suveren skylde på uflaks, men noe lærdom må jeg ta med og bringe videre etter mitt livs største dupp rent fysisk: Jeg har nok ikke latt kroppen få tilstrekkelig hvile etter trening/aktivitet, og har ikke alltid vært uthvilt mellom hver økt. Det er ikke enkelt for oss endorfinavhengige som til vanlig må ta i så vi blir litt sliten gjerne hver dag. På den måten eksponerte jeg nok systemet mitt for infeksjoner, spesielt i perioden mellom 6-8 uker hvor jeg var aller mest utålmodig. Da var jeg naturlig nok ivrig på å snakke andre og som var kvitt plagene etter maks. samme tid. Da tøyde jeg nok strikken på gode dager, siden det gjentatte ganger ikke ga noen umiddelbar negativ respons som økt hosting eller andre tilbakefall.

I ettertid ville jeg nok prøvd å stogge også det sosiale genet bedre. Med den gleden jeg har av å trene med andre, skal det en god porsjon selvdisiplin til for å gjennomføre turen eller økta på et lavere nivå enn kompisen. Jeg ville nok også logget helt av Strava tidligere. Det er mye god motivasjon å hente ved å studere andres turer og kremøkter, men i denne situasjonen er det ikke motivasjon for å trene en trenger - i alle fall ikke jeg. Jeg valgte til slutt å holde mine logga "treningsøkter" private mens jeg var innlagt på sykehuset, men jeg greide jo ikke helt å unngå å følge med på hva som foregikk der ute. Det var også for å slippe fokuset fra andre på den uønskede situasjonen.
Bedre føre vàr enn etter snar

Avslutningsvis er konklusjonen ganske lik den jeg og mange med meg har gjort ved belastningsskader. Bremsen blir satt på for sent fordi en håper så sterkt at en til slutt tror på at det går seg til - for så å ende opp med å bli tvunget til totalt å avstå eller sterkt redusere treninga. Rimelig innlysende nå, men ikke i den fineste tida for utedørsaktiviteter. Konkret i mitt tilfelle så ville jeg trolig sluppet å redusere aktivitetsnivået til gåing i september hvis jeg hadde nøyd med spaserturer i juli.

Da gjenstår en forhåpentlig nær forestående fase 4 - opptreninga. Generelt må en regne like lang tid å trene seg opp igjen som en har vært skadet eller sjuk. Har behandlingen vært 100 % vellykket slik at jeg blir friskmeldt om to uker, kan jeg altså se fram til tre måneder med fokus på riktig progresjon. Da er håpet at jeg kan start 2023 med "blanke ark og fargestifter" - med seks måneders uønsket livsvisdom på cv-en.