Et skritt fram - og to.....

..til fram. Forrige ledd i føljetongen "Bakkerolfen på bånn" ble avsluttet slik for nøyaktig tre uker siden: Det positive med å være på bånn er at man kjenner det går framover nesten for hver økt, og det er jo motiverende i seg seg. Fortsettelse følger...!

De tre ukene fram til den siste positive CT-undersøkelsen 15.11 har vært særledes positive. Jeg har kommet inn i en fin flyt og er egentlig positivt overrasket over hvordan kroppen har tålt akselerasjonen fra 0 til 100, eller i alle fall 60, på tre uker. Da snakker vi ikke fart, men antall km løping i uka. 

Det er moro å kjenne at det er framgang igjen nesten for hver økt. Ikke at det går i racerfart ennå, men pulsen er helt normalisert og farten kommer seg på stadig "på lavere turtall". I mitt hode er jeg midt i Hoka-reklamen nå: Time to fly!

Strava aug/sept vs. okt/nov:

Uten noen konkrete mål i nærmeste framtid har jeg bare lekt meg og gjort det jeg har hatt lyst til hver eneste dag den siste måneden - og da blir det fort mye løping når forholdene har ligget så godt til rette som denne høsten. Helt uten mål og mening har det likevel ikke vært, siden jeg tidlig bestemte meg for å prioritere korte og "raske" økter med fokus på teknikk. 

Det er mange måter å leke seg i form på.

Paradokset er at jeg med over fem års dyrkjøpt erfaring vet altfor godt at intervaller er det verste man kan gjøre med hamstringsproblematikk. Derfor har jeg parallelt med daglig løping kjørt fem spesifikke styrkeøvelser på beina tre ganger i uka. Det har funka etter intensjonen så langt. Jeg kan jo kjenne at jeg er sterkere i beina i det daglige, og det er bare å innse at jeg ikke har hatt god nok kontinuitet i forebyggende styrketrening de siste ti årene. Det har blitt noen skippertak som duger for eksempel til å øke stakestyrken i overkroppen, men for å løpe mellom 2000 og 3000 km i i året må en gubbe i 60-åra trene styrke i de musklene som skal gjøre den daglige jobben. 

En av mine faste styrkeøvelser som utfordrer
både balanse, sete, kjerne og hamstring. 

Som ved vanlig oppstart  av løpesesongen om våren er kunsten å tåle overgangen uten å pådra seg skader. Etter min "nye vår" med en snau måneds løping er det heldigvis ingen vondter å melde. Det har jo tross daglig løping blitt en ganske variert oppkjøring med en god del gåing, noen korte sykkelturer og en ukentlig rulleskitur. Et halvt år nesten uten konkurranser har heller ikke bare vært negativt - i alle fall ikke for såre knær og hamstrings. 

Dog aller viktigst så gir hverdagen min nå en helt annen mulighet til å beholde overskuddet når jeg nå  i yrkesmessig sammenheng har gått ut på dato og kan styre tida si selv. Fra å fleipe med at pensjonisttilværelsen er oppskrytt de tre første månedene, har pipa fått en helt annen lyd. Jeg er rett og slett privilegert som har både alderen og (snart) formen inne. 

Kondistreningene tre ganger i uka har vært uvurderlig inspirasjon
for meg i opptreningsfasen. Her fra en magisk tur til Bergersjøen 23.10.
(Foto: Anna Brynja Smaradottir)

Totalt har det ikke blitt så mange km i boka med bare 250 km på hele 28 økter siden jeg fikk grønt lys fra legene på sjukehuset den 18.10. Kilometer ble det imidlertid nok av på lavgir i tre måneder, og jeg regner jo med at det skal bli en uke eller to med fullt fokus på skimil på Sjusjøen i desember også.

Det har blitt mange fine turer i nærmiljøet i høst
som her på Bølsjøknappen i Våler

I den siste utgaven av den populære podcasten "I det lange løp" var Martin Johsrud Sundby gjest, og der kom det godt fram hvor avhengig han var av å ha kontroll på alle parametere  - på godt og vondt. Det fikk meg til å tenke på at jeg nok er en slags mosjonist-utgave av den godeste Martin. Jeg er jo litt over gjennomsnittet glad i tall og vil gjerne ha effekten av treningen svart på hvitt. Det er jo ekstremt motiverende når det går riktig vei, men kan helt klart være forsterkende ved tilbakegang. Akkurat nå har jeg veldig glede av "tallene mine", om det er hvilepuls, snitt-puls, km-tider, tid på testrunder, antall kg og reps eller andre målbare størrelser.

Fra intervalløkta samme dag som jeg friskmeldt 18.10.

Eksempelvis kjørte jeg "Pulsmila" (1,6 km) nesten daglig i store deler av oktober for å sjekke om pulsen i joggetempo var på vei ned. Etter 14 forsøk uten noen merkbar forbedring normaliserte den seg. Litt tålmodighet må man jo ha.... Videre har jeg brukt Garmins standardiserte terskeltest for å se om det samsvarer med følelsen på intervallene jeg har kjørt. Det er absolutt ingen verdier som skremmer vannet av noen av mine konkurrenter foreløpig, for pr. dd. sier min digitale coach at jeg har en terskelfart på 5:08 min/km og en terskelpuls på 143 (89% av maks). Da ble jeg litt sur på coachen siden jeg med tre ukers mellomrom løp det siste 3 min-draget 14 sekunder raskere med samme puls enn for tre uker tidligere uten å få uttelling på registret terskelfart. 

Det har blitt to intervalløkter pr uke.
Her etter 10 x 400 m alene i regnvær 07.11. 

Kondisjonstallet som kamerat Garmin gir meg kan jeg heller ikke unngå å se på. Fra litt over 50 i vår ramlet det ned til 40 i treningstørka i september for nå å ha krabbe seg opp på 48 igjen. Og sånn kunne jeg ha fortsatt med gi meg selv positive bekreftelser på at "Nu går alt så meget bedre!" Det viktigste er likevel at jeg er i ferd med å leke meg i form igjen og at det ser ut til å gå adskillig raskere enn etter boka. 

Som dokumentert over er jeg ikke redd for realitetssjekker og jeg har bestemt meg for å kjøre en i full offentlighet kommende helg. Vi avslutter Kondis-søndagene her i Elverum med vårt eget Kondisløp, og da kan jeg jo ikke bare arrangere.... En perfekt anledning til å peke nese til Garmin og vise at terskelfarten min er bedre enn 5:08. Jeg kjører derfor en 10 km sammen med et titalls gode treningskamerater på søndag. Da får jeg en helt objektiv tilbakemelding på hvor langt bak nivået fra i vår jeg fortsatt er. For ordens skyld løp jeg da fire 10 km på mellom 45 og 47 minutter.... 

Både Maze og jeg er godt i gang med oppkjøring etter en formdupp
- hun fikk hele åtte søte valper samtidig som jeg fikk korona...