Rett på sak og rett på ræva i Budorrennet

Da er også sesongens første maraton unnagjort. Det ble en real tre-timers jobbeøkt i nysnø og tåke med et par innlagte C-momenter. Ingen grunn til å klage på at de vanlige trikkeskinnene manglet på Hedmarksvidda på lørdag. Snøen har jo alle skiglade lengtet etter, så da kan vi ikke si noe på at den kom i rikelig monn i forrige uke. Dessuten er det kjekt med mjukt landskap når en ikke greier å stå på beina, erfarte jeg....

Etter at Romjulsrennet ble staket for en drøy uke siden var det oppe og avgjort at hele kroppen skulle aktiviseres i større grad når arbeidstida ble tilnærmet dobbelt så lang. Med de forholdene det ble på renndagen hadde jeg nok ikke staket uansett, selv om jeg heller ikke er noen klassiker som profitterer på løse forhold. 

Det er et av mine prinsipper i skitreninga at jeg skal være i stand til å gjennomføre på en grei måte uansett forhold og ikke spesialisere meg på staking. Med veksling mellom klassisk, staking og skøyting kan jeg trene mer uten å bli muskulært sliten. Dessuten gir variasjonen god motivasjon, selv om jeg blir bare halvgod i alt. 

Det er selvsagt enkelt når en skal "stake lell", men min tilnærming til Budorrennet var også enkel og grei. Med kurante smøreforhold gjorde jeg ferdig skiene med blå extra kvelden i forveien og la dem ut på startsletta ved ankomst uten å teste gli og feste. Dermed kunne jeg varme opp med joggesko og staver helt uten stress, og gikk rett på sak i stigningene den første mila. Ikke helt spikerfeste fra start, men hvis jeg hadde testet ville jeg sikkert lagt på et "nervelag" og kanskje tapt  litt av den gode gliden.

Som vanlig ble det stilstudie signert Stein Arne Negård,
her i diagonal etter ca. 6,5 km.

Oppe på Målifjellet hadde tåka lagt seg tjukk som graut. Hadde jeg ikke gått her mange ganger tidligere, hadde jeg ikke hatt peiling på hvor jeg var i løypa. I den lange nedoverkjøringen mot Gitvola var det ikke mulig å se hvor løypa gikk. Alt var hvitt, og med spor som var skrenset opp i svingene var det ikke lett å føle seg fram i 30-40 km/t. Det måtte gå gæli, ikke bare en gang, men jeg hadde så vidt fått opp farten igjen uten å bli overkjørt, før det ble en uønsket reprise. I bunnen av bakken er det en krapp høyresving der jeg observerte en løper som var laaangt utafor løypa, så jeg var nok ikke den eneste som overvurderte egne skiferdigheter. Jeg som jeg trodde jeg kunne stå på ski....

Resten av turen ble som jeg hadde regnet med en jevn og grei jobbeøkt. Jeg fikk følge med en gruppe som gikk ganske samlet fram til stigningene opp mot Målia før det sprakk litt opp pga. ulik teknikkbruk. Jeg er ikke fornøyd med at jeg ikke fikk i meg mer enn en av de fire gélene jeg hadde med i magebeltet, så der må rutinene skjerpes. Et saftkrus på de fire drikkestasjonene blir litt for lite skal en være pigg i tre timer, ble jeg minnet på.

På den siste mila er det mye lett staking, og jeg følte at gliden ikke var noe dårligere enn de som gikk på blanke ski. På turen nedover ble jeg overrasket da Vidar nådde meg igjen for tredje gang for dagen uten at jeg hadde registrert at jeg hadde passert han. Det visste seg å være en liten feilnavigering i tåka fra hans side, men da fikk jeg en rygg å jakte på helt på tampen. Det endte med samme tid rett over tre timer - en halv time lenger enn i mitt forrige renn i 2019. 

REPORTASJE, BILDER OG ALLE RESULTATER PÅ KONDIS.NO

Kun listefyll som nummer 11 av 16 i klassen og godt plassert på nederste halvdel av totallista, men det er ikke så viktig akkurat nå. Alt er trening for å få opp igjen kapasiteten. Da må flere rutiner skjerpes, ikke bare i forkant, men også i etterkant. Som vanlig bar det rett på "jobb" med kamera uten å skifte til tørt på beina, som jeg jo vet så altfor godt er avgjørende for å holde seg frisk, men det glapp også. Dermed har det gått snart en uke hvor det har vært mer fristende å holde senga enn å trene. Det var i alle fall bare en strek på covid-testen jeg tok for sikkerhets skyld, så da er deg bare å håpe at snørr-produksjonen avtar og treningslysten øker igjen snart... 

Jeg burde ha droppet fotografering på stadion med blaute bein
- eller i alle fall tatt meg tid til å skifte...