 |
| Her kikker jeg bort på Sportsmanden som tok masse fine bilder i årets Romjulsrenn. Residensen vår i skieldoradoet har han også fått med i bakgunnen. (Foto: Frode Monsen) |
I utgangspunktet og av gammel vanetenking var det ganske opplagt at jeg "måtte" stake denne gangen. På alle de vanlige klassiske turene jeg har gått så langt i vinter, har jeg merket godt at motoren er ikke helt reparert etter treningspausen i sommer og høst. Jeg orker rett og slett ikke å gå bakkene ennå, i alle fall ikke hvis de blir lange. Pulsen blir fort høy, og syra i merkes i låra.
I stakinga som jeg ikke trener særlig systematisk på, er jeg ikke muskulært tilvendt/sterk nok til å komme opp i samme puls. Jeg var derfor rimelig sikker på at jeg ville komme meg rundt Romjulsrennet med bare tre markante stigninger minst like bra som jeg ville gjort med høyere puls med feste.
 |
| Ikke rart du blir gira på skirenn når dette møter deg på stadion! (Foto: Dorte Finstad/Brøttum IL) |
Styrken i beina bør være bedre enn på flere år etter den tida jeg har ofret på diverse styrkeøvelser i høst, men jeg har et stykke igjen på o2-kapasiteten. Jeg har testet meg i noen uformelle løp på 5 og 10 km i løpet av de drøye to månedene jeg har trent for fullt igjen, og de har vært et til to minutter bak sammenliknet med på samme tid i fjor. Likevel er jeg godt fornøyd med opptreningsperioden som har gått akkurat så bra som jeg kunne håpe på. Det betyr at det har blitt mye trening siden 18. oktober, og det var ikke å vente at det skulle være noe sprut i kroppen ennå.
Utgangen i Romjulsrennet passer meg svært godt fordi den er så lett, og man slipper å gå rett inn i en bakke som på de fleste andre turrenn. Den litt rustne dieselmotoren rakk å bli ordentlig varm før det begynte å stige opp mot Sollifjell. Før det prøvde jeg å henge meg på Sjusjøen- og klassekollega Gunnar fra start, men ikke spesielt overraskende for meg ble det luke da det begynte å stige.
Jeg "glemmer" å bruke riktige muskler i tyngre staking. Jeg rekker ikke å komme opp og fram over stavene. Etter løpet kjente jeg ikke noe annet enn at jeg hadde brukt armene og skuldrene. En bør jo kjenne det både i magen og leggene hvis en har staket hardt og riktig. Jeg må fortsatt tenke på sit-ups for å kunne stå i mot med magen, men det blir fort glemt når en må ha fokus på andre ting rundt seg siden teknikken ikke er automatisert ennå.
Jeg fikk etter hvert en fin gruppe med fire damer rundt meg som gikk fra meg igjen over Gjestbuåsen. Jeg var imidlertid positivt overrasket over piggingen i lett-terrenget, og jeg dro på gruppa fram til de siste stigningene etter Kroksjøen. Jeg ble som vanlig litt lang i armene i den siste knekkeren opp mot stadion, men jeg var egentlig ganske fornøyd med gjennomføringen der og da. Faktisk så fornøyd at jeg innbilte meg selv og andre at jeg var rett bak tida mi fra forrige forsøk med samme teknikk men under litt raskere forhold i 2019. Jeg visste jo egentlig at jeg den gang kom inn på 1.20, men kanskje var det endorfinene som fikk fritt utløp på oppløpet da speaker Lars forkynte Bakkerolfens ankomst, som gjorde meg stuttenkt?
 |
| Godt i gang etter 4 km. (Foto: Sportsmanden/Frode Monsen) |
I etterkant er jeg ikke riktig så fornøyd med å være ti minutter lenger bak de store gutta, men det var uansett en fin reality-check i starten av en forhåpentligvis begivenhetsrik turrenn-sesong. For fortsettelsen skal jeg være mindre stuttenkt og tenke lenger enn til målstreken på neste renn.
Konkurranser er jo den aller beste treningen du kan få, så hvorfor da velge minste motstands vei? Egentlig helt motsatt logikk siden jeg får trimma blodpumpa og blåsebelgen klart best ved å variere teknikken og bruke beina. Det skal jeg ta konsekvensen av allerede ved neste mulighet som blir Budorrennet kommende helg - hvis det ikke skulle bli veldig lett føre da.....
Planen for vinteren er ikke hugget i stein foreløpig, men jeg har en ambisjon om å gå et renn annen hver helg så langt terminlista tillater det. Da vil januar og første halvdel av februar bli brukt til å få bygd opp kapasiteten med varierte konkurranser i klassisk og fristil.
Jeg har nemlig veldig lyst til å skøyte Vasan i år. Det er nå 5 år siden Team 55+ så dagens lys og Rune og jeg gjennomførte Nattvasan sammen. Nå er det åpnet for at en kan gjennomføre alene, men trolig velger jeg Öppet spår på mandag i den store Vinterveckan siden det er åpnet for fristil den dagen!
Da håper jeg å se mange av min blogglesere med startnummer på brystet i turrenn i vinter. Det er for det første den beste treningen, og hvis alle skal vente til toppformen er inne med å stille på turrenn, blir det ingen turrenn å stille opp i. For det andre så er vi som bor i Innlandet privilegerte som har et så rikt utvalg av gode arrangementer i snøsikre skiområder både på Hedmarksvidda, i Trysil og på Ringsaker/Lillehammer/Øyerfjellet. Alle arrangører fortjener å få litt mer igjen for strevet nå etter to vanskelige år.
RESULTATER M61-65:
.png)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar