Pall og pers uten pes i Sjusjøen Skimarathon

Skål! Colaen på Rømåsmyra smakte langt bedre enn det ser ut for på bildet til Geir Evensen.

Sjusjøen Skimarathon er i ferd med å bli et fast innslag på terminlista mi, og lørdag ble den unnagjort for 4. gang. Det har faktisk gått fortere for hvert eneste år - så da er det vel bare å fortsette da...

Selvsagt har forholdene mye å si, så jeg skal ikke trekke noen vidløftige konklusjoner på grunnlag av de fire tidene. Dessuten gikk det aller første (og eneste) med klassisk teknikk under svært krevende forhold i 2020.

I år var det i fristil for tredje året på rad hvis jeg regner med den virtuelle utgaven som jeg gjennomførte mutters alene i 2021. Med drøye to uker igjen til en av vinterens "høydare", Öppet Spår i fristil mandag 27. februar, var SSM som en generalprøve å regne selv om jeg som vanlig må ha med meg Trysil Skimaraton i klassisk før den tid.

Jeg føler at grunnlaget er på plass nå og at jeg er tilbake omtrent der jeg bør være, men jeg var nok ikke helt muskulært restituert på lørdag. 20 minutters stakekjør i ukas lokale Tour de Ski sammen med Jan Erik på onsdag og 16 bakkeintervaller med Kondisgjengen på torsdag satt i beina selv om jeg følte at intervalløkta gikk kontrollert.

To blad Bakken på Tour de Ski-tur til Bergeberget.

Hamstringene sa i fra allerede i den første bakken opp fra Natrudstilen. Selv om jeg hadde fokus på å gå mest mulig dobbeltdans, ble det mye padling i slake stigninger og i de hardeste padlebakkene ble det til og med glidende fiskebein. Det var rett og slett ikke noe krefter å spa på med. 

Jeg greide heller ikke å koble meg på noen gruppe, så det ble heller ikke mye pes å få. Taktisk gåing i felt er ikke min sterke side, kan man trygt si. Enter durer jeg forbi eller så blir jeg gående noen hundre meter bak uten å dra nytte av noen rygger. 

Vel halvveis på Kroksjøbrua hadde jeg kommet i siget. (Foto: Bjørg Enger)

Det var gode forhold med lite vind og fin temperatur på SSM i år, og i motsetning til de foregående utgavene var det finest oppe på fjellet. Der greide jeg også å finne rytmen slik at jeg gikk meg inn i løpet i stedet for ut mot slutten som gjerne skjer hvis man åpner for sprekt. Jeg er også fornøyd med at jeg greide å følge planen med påfyll av egne gels, i tillegg til å ta drikke på alle fem drikkestasjonene. Også viktige ting å få rutine på før det blir "alvor".

På sosiale medier ble det kommentert at vi "over 45 med mage nedenfor startnummeret" er en pest og en plage for andre brukere av de flotte turløypene på Sjusjøen. Jeg skal ikke garantere for at noen i feltet hadde lagt igjen folkeskikken i sekken ved start, men mitt generelle inntrykk etter ganske mange mil med startnummer på brystet i verden beste skiløyper, er at det er god stemning og at de fleste turgåerne en møter eller når igjen på Sjusjøen heier oss fram.

Det er i imidlertid en par ting vi både med og uten mage under startnummeret kan skjerpe oss på for å gjøre opplevelsen enda bedre:
For det første kastes géltuber igjen der det passer uansett hva arrangørene oppfordrer eller truer med. Det kan virke som at "alle" kaster det fra seg i etter eget for-godt-befinnende som helst er i nedoverkjøringer, og at det derfor er helt legitimt. Det bør det absolutt ikke være. Jeg sørget for å åpne mine rett før  drikkestasjonene, og slapp å fikle med å putte "limet" i beltet igjen og tapte i alle fall ikke noe tid på  det. Det som tar tid er å få den opp og i seg. Noe som også var  direkte årsak til at jeg mistet den vesle gruppa jeg hadde på første drikkestasjon ved Ljøsheim. 

For det  andre bør alle som tror de er så gode skiløpere kunne lese terrenget og trafikkbildet slik at uheldige og farlige situasjoner oppstår. Selvsagt er det skiløpere med svært forskjellige ferdigheter ute i løypene på Sjusjøen en lørdag i februar - eller i romjula for den saks skyld. 

Vi som har betalt startkontingent går ikke i avstengte løyper, og vi har heller ingen forkjørsrett. Vi må ta hensyn til trafikken - og spesielt hvis vi råkjører. Etter tusenvis av km i den populære skidestinasjonen har jeg lært meg å følge med på bevegelsene til både de to- og firbeinte, og jeg har så vidt jeg kan huske ikke hatt et eneste uhell så langt på 20 år. Jeg kunne godt hengt meg opp i situasjoner hvor jeg måtte vente med å gå forbi pga. møtende turløpere som korrekt holdt til høyre, men hvorfor fokusere på de ti sekundene når det var 12 800 andre sekunder jeg kunne utnyttet bedre?

Jeg hadde riktig nok en nestenulykke med et hundespann som oppdaget oss litt for seint og ble stående og sperre hele løypebredden ved Moste nederst i den såkalte "Proffløypa". Farten var ikke så stor, og i motsetning til løperen foran meg som hev seg unna i løssnøen, rakk jeg å stoppe og kunne vente til føreren fikk rygget spannet tilbake. Jeg hørte ingen upassende kommentarer da heller, men med noen få kilometer igjen til mål var nok de rundt meg også såpass slitne at det var kanskje helt greit med en pit-stop?

På pallen med høyt opp til den suverene vinneren, men på talefot med andremann i eldste klasse M61-70 år! (Foto: Vidar Ellefsen)

Vel i mål etter den siste utformila med 200 høydemeter fall på godt under halvtimen ble jeg godt fornøyd etter en tung start, og med plass på pallen og løypepers med nesten ti minutter ble jo ikke dagen dårligere. Når jeg samtidig er ganske sikker på at jeg har mye å gå på i forhold til overskudd og form så kan det jo bli mer moro. Jeg har nemlig ikke sett etter hvor mye jeg har trent de fire siste månedene. Det skal jeg gjøre til jeg står "laddat" i Sälen til en dobbelt så lang skøytetur om om to uker. 

Hemskt mycket hej! 

Jevnt bra og midt i sekken  for rennets 3. eldste løper.