 |
| Roger og jeg i egen skravepulje fra start. (Foto: Janne Slorafoss) |
Før turen til Grue var jeg litt spent på hvordan beina uten både langturer på asfalt og de vanlige karusell-løpene gjennom vinteren. Dermed ble det en litt mer forsiktig tilnærming enn til løpet på samme sted og dato i fjor. Da hadde jeg i tillegg til løp i Snøkuten gjennom hele vinteren også rukket en 10 km i Hoka Vårløp og en halvmaraton i Fredrikstad før jeg fikk det som skulle vise seg å bli årets beste løpsopplevelse i Grue. I år har løpsdeltakelsen begrenset seg til en 5 km snøjogg i Hamarkarusellen i mars, og den siste tomilsturen på beina var 22. desember.
Grunnformen er imidlertid god etter en lang og solid skisesong, og den første baneøkta med Kondisgjengen torsdagen i forveien var en positiv opplevelse. Jeg hadde satt meg opp på 1:40 som stipulert sluttid som var vel to minutter bak tida fra i fjor da Ingulf og jeg hadde et perfekt parløp.
Ryktet om at det går an å løpe fort i Grue Halvmaraton hadde som ventet spredd seg, og det var godt over 230 løpere som skulle fraktes til start. Der må busskapasiteten økes siden vi som måtte vente på den siste bussen, ikke fikk tid til å varme opp annet enn med bagen på ryggen den snue kilometeren fra riksveien til startområdet.
Etter en kjapp vurdering satset jeg på lang trøye med en t-skjorte over, lange tights og vanter - men droppet lua. Målet kunne ikke legges lavere enn å holde varmen, og håpet var at snøværet som var spådd å tilta ikke ville legge seg på asfalten. Jeg satset derfor på de nye Nike Alphafly som med unntak av litt jogg på mølla bare var testet på den siste intervalløkta på torsdag. Det skulle vise seg å være en godt valg.
Før start pratet jeg meg bort med klasse- og Sjusjø-kollega Roger, og vi ble stående litt langt fram i feltet. Planen min var å følge Mats Emil som hadde tatt på seg fartsholderjobben til 1:40 fra start og se an etter hvert. Da starten gikk kunne vi ikke stoppe og vente heller, så skravlinga med Roger fortsatte mens vi ventet på å bli nådd igjen av den store 1:40-gjengen. Det passet bra å bli tatt inn akkurat da vi dreide nordover igjen etter 7 km ved Grinder siden trekken fra nord var merkbar. Jeg følte med en gang at det var mer bekvemt å ligge godt innpakket i pulja, men jeg registrerte at jeg i alle fall ikke hadde åpnet for hardt pulsmessig.
 |
| Mats Emil og en samlet 1.40-pulje på den første runden. (Foto: (Løpskonsult) |
Ut på den andre runden skjedde det noe med pulja. I krysset etter vel 11 km var det masse folk som heiet entusiastisk samtidig som det begynte å lave ned digre snøkjerringer. Hele 1:40-gjengen med unntak av fartsholderen og en løper til økte farten ganske så markant, og jeg ble liggende mellom gruppa og Mats Emil som fortsatte med cruisecontollen på.
 |
| Henning passerer drikkestasjonen i det verste snøværet. (Foto: Janne Slorafoss) |
Jeg var fortsatt litt usikker på hvordan beina ville oppfør seg på slutten, og torde ikke å gå etter og valgte heller se om jeg kunne spise meg innpå gradvis. Det skjedde ikke, og resultatet ble at jeg ble liggende i ingenmannsland hele den siste mila. De siste 7 kilometerne med merkbar snø og vind midt i fjeset ble derfor tyngre enn nødvendig Jeg holdt likevel jevn fart med naturlig stigende puls og kom inn foran fartsholderen på 1:39:36 uten å gå i kjelleren.
 |
| Det var spenst igjen i steget i år selv om oppløpssida ble lang alene i motvinden fra Grinder til Kirkenær. (Foto: Løpskonsult) |
I ettertid tror jeg nok at jeg kunne åpnet litt hardere, og ved å ha fulgt litt bedre med i timen midtvegs fått de siste 7 km billigere. Jeg var overraskende uberørt muskulært umiddelbart etter målgang, og er like fornøyd som i fjor da konklusjonen under helt andre forhold var at det "gærartig" med Grue Halvmaraton. Roger tok ut mer på siste delen og kom inn på 1:37 blank og jeg ble 2. mann i klassen. Jeg setter et stort pluss foran sesongdebuten som jeg har blitt enda mer fornøyd med uka i etterkant hvor det har fungert enda bedre. Antydningen til litt en sliten høyere legg er borte, og ikke minst ser det pr. dato ut som om hamstrings-problematikken er en saga blott.
Det første kan jeg takke Alphafly for. Sammenliknet med gamle konkurransesko er de ren doping! Ikke antydninger til harde legger ette en ganske optimal halvmaraton på asfalt uten tilvenning er "mot normalt".
Det andre kan jeg takke osteopat Marius for. Fra å tøye og styrke hamstrings uten særlig hell i fem år, overbeviste han meg om at det er for stram muskulatur og dårlig bevegelighet på framsiden som er problemet. Etter daglig stretching på hofteleddsbøyerne, er jeg overbevist om at det er grunnen til den merkbare forbedringen. Jeg håper og tror på en "ny vår" - i dobbelt forstand!
.png)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar