10. og tidenes tråeste Troll

Skisesongen er avsluttet på realt vis selv om det verken ble den distansen eller forholdene jeg hadde ønsket meg. Turen fra Venabygdsfjellet til Sjusjøen er spektakulær i finvær, og årets nye mulighet til å skøyte ville jo også gjøre den mer overkommelig. Det var nok derfor jeg tenkte "skal det være, så skal det være" og meldte meg på 120 km med en ekstra æresrunde om Hornsjø. 

Jeg deltok ikke i tidenes raskeste utgave i fjor og har ikke deltatt siden 2019, men drømmen om å få gjenoppleve en av mine tidlige "heisaturer" på like over fem timer var helt klart avgjørende for at jeg meldte meg på for en snau måned siden. Skøytinga har gått bare bedre og bedre siden jeg nesten greide målet om sub-5 timer i Öppet Spår i Vasaloppet i slutten av februar, og jeg var i det het tatt bedre forberedt enn noen gang på oppgaven. 

Allerede to dager før rennet ble det klart at arrangørene ikke tok sjansen på å sende løperne ut på 120 km, og jeg forberedte meg på at det "bare" ville bli 95 km. Andre var nok i tvil om det i hele tatt var forsvarlig å sende 300 løpere på høyst ulike nivåer ut i snøføyka som var meldt. 50 cm nysnø er i og for seg ikke farlig, men kombinert med vind kan det være tøft. 

Jeg konstaterte at værmeldinga slo til da jeg vassa i djupsnøen de noen få hundre meteren fra leiligheten vår til bussen ved målområdet i firetida. Som vanlig er ved sånne anledninger etter vekking av den biologiske klokka i god tid før nødvendig. Jeg elsker det meste med trening, konkurranser og alt som hører med, men hvor paradoksalt det høres ut så hater jeg oppladningen hvor jeg bare er nødt til å ta ned aktivitetsnivået og å gå og vente i flere dager. "Heldigvis" ble det skikkelig drittvær med snø, sludd, regn og vind om hverandre uka mellom drømmepåsken og Troll-helga i år. Det gjorde det jo bare lettere å begrense seg og holde seg unormalt mye innomhus på fjellet. 

Bussen var uvanlig tidlig på Venabu i år, og uten behov for noe som helst slags prepping av ski eller sjekking av forholdene, ble det nesten to timers venting på hotellet før start. Den lille turen bort til start var oppvarming god nok, og jeg ble egentlig overrasket over hvor fast traséen var fra start og hvor glid  det var i snøen. 

Vi var snaut 50 skøytere som startet kl 8, mens omtrent det dobbelte ville komme bak oss et kvarter senere i klassisk. Værmeldinga varslet om at vinden ville være på sør-øst med nedbør hele dagen og tiltagende vindstyrke og overgang til sludd og regn utover dagen, så jeg hadde bange anelser om de høyst levelige forholdene på start ville vare. 

Klassisk-starten på Venabu med 101 til start - 74 kom til mål. (Foto fra rennets facebookside)

Jeg hadde valgt superundertøy med vindtett både over- og underdel, skoovertrekk og hadde med meg 1,5 liter sportsdrikke, 6 géler og 2 svære marsipanbrød som reserveproviant selv om jeg visste at trakteringa på matstasjonen langs Troll-løypa er prima. Regimet var å ta en gél hver time for sikkerhets skyld, drikke jevnlig fra sekken og forsyne meg grovt på hver av de 12 drikke- og matstasjonene over fjellet. Så tenkt så gjort, unntatt på slutten hvor jeg ikke orket de to siste gélene. Jeg følte meg likevel mett og er rimelig sikker på at jeg fikk i meg nok næring.

Første etappe på 25 km over snaufjellet til Øksendalen gikk med til å finne flyten helt alene mens jeg gikk og ventet på at teten i klassisk skulle kom bakfra. Det gjorde det omtrent som bestilt - som et langt tog på ca. 20 mann etter ca. 20 km. Det aller meste fungert egentlig ganske så optimalt fra start. Jeg kunne selvsagt ønsket meg en rygg i motvinden, men kropp, ski, utstyr, glid og til og med forhold overrasket meg positivt. Den eneste negative tanken var at det var litt ømt under tåballen på høyre foten, noe som jeg også har opplevd tidligere i skøyting. Trolig skyldes det at jeg strammer til skoen litt for hardt. Det var imidlertid ikke verre enn at jeg aldri vurderte å stoppe og løsne litt på stramminga. 

Med unntak av at det kom ytterligere noen få klassisk løpere bakfra som hadde gått meg inn med et kvarter, ble det en ganske så ensom ferd i stedvis heftig og økende motvind. Med unntak av de meste åpne områdene der vinden kom litt på tvers, var imidlertid løypa overraskende fast. Det minnet meg litt om skiløping i barndommen da vi også skøytet på gårdsveiene i Tufsingdalen med høye brøytekanter hvor store snøballer hadde rullet ned i veien. 

Halvveis rett før starten på 45 km ved Goppollen var det imidlertid ganske så gjendrevet og bare å sikte etter stolpene som var satt opp langs traséen. Det var også her det ble mer og mer fristende å stake i stedet for å å skøyte, noe som det skulle vise å bli redningen resten av turen.

På de to verste stigningen på siste halvdel opp til Keiken etter snaut 6 mil og til Pellestova etter 80 km var det seigt, gitt. Snøen var bløtere og såpass tett at fordelen av å stå å stake der klassiskere hadde gått ble mindre, og jeg var helt gåen i skøytemuskulaturen. Løsningen ble å stake i de flateste partiene og padle så løst det går an alle steder det gikk litt i mot. På sine steder var imidlertid motvinden såpass sterk at det ble ganske så mye padling på flatmark. Det ble i alle fall ikke mange meterne med dobbeldans på siste halvdel. 

Etter 90-garderen etter matstasjonen ved Lisætra med to mil igjen til mål, fikk vi igjen vinden midt i fleisen. Det var ikke bare en subjektiv følelse om at det gikk trått for en som begynte å tenke litt for tidlig på å komme seg til mål. Klokka viste at jeg brukte 1.10 på de siste 13 km fra Pellestova, men på resultatlista ser jeg jo at det bare var to av de som gikk den korteste distansen som hadde bedre tid. Det var nok trått føre spesielt på slutten, ja....

En litt anonym avslutning av arbeidsdagen. (Foto: EQ Timing)

Det var folk som jeg vet står for en støyt som valgte å bryte eller ikke rakk sperretidene på årets Troll-utgave, og det var nok andre som slet mer enn meg. Nok en gang er jeg godt fornøyd med at jeg har både vilje og evne til å stå løpet helt ut. Jeg var heller ikke denne gnagen i nærheten av tanken om å bryte et løp. Det positive med et realt "slitarrenn" på tampen er imidlertid at det er helt greit at skisesongen er over nå. Vi er midt i april, og selv om det er halvannen meter med snø og trolig en hel måned igjen med skiføre på Sjusjøen, er løpssesongen satt på vant lenge nok i år. 

Status ble tidenes tråeste tur - til og nesten fem minutter tråere enn da jeg staka helt i tåka i 2016:
En trolsk stakemaraton

PS! Selv om jeg ikke hadde det i tankene i det hele tatt på forhånd, ble det da en ganske  så staselig betaling for en et realt dagsverk i Troll-løypa. 10-årsbollen i krystall kan nok brukes det til så mangt, men den vil nok vekke noen minner om at det har jeg jobbet litt for'n. For å være helt nøyaktig: 950 km - 1 x 120 km + 8 x 95 km + 1 x 70 km (pga. snømangel på Venabygdsfjellet i 2012) og 61 timer, 34 minutter og 18 sekunder. Det er bare blåbær mot Bjørn Gjerde og Olav Brunstad som har stilt opp på alle 26. og alltid lengste distanse.