Tipp-topp Ti for Grete

Med David i hælene mot mål.

Oslo Maraton er unnagjort nok en gang, for 24. gang for å være nøyaktig. Det ble Ti for Grete for 4. gang i år, og i  tillegg har jeg 12 halve og 8 hele fra før i hovedstaden i september.  I år ble det imidlertid ikke bare et nytt løp i statistikken. Det ble nemlig en tipp-topp løpsopplevelse på mange måter.

Jeg valgte Ti for Grete rett og slett fordi at 10 km-løypa er klart lettere enn halvmaratonløypa, dessuten løp jeg jo halvmaraton for to uker siden i Drammen. Poenget var å få et så objektivt grunnlag som mulig før jeg går løs på den spesifikke maraton-bolken i Marius Bakken sin maratonplan. 

Oppladningen ble tatt litt mer på alvor enn før turen til Drammen. Jeg hadde god tro på stigning i formen, men som vanlig var det vanskelig nok å trå på bremsen på intervalløkta med så mange gode Kondis-kollegaer torsdagen i forveien Jeg innrømmer glatt at jeg har problemer med å unngå å sjekke hvor god formen er på treninga når overskuddet kommer. Med bare 10 km på programmet ble det likevel ganske optimalt med en kontrollert halvtime to dager før. 

Med start på sen ettermiddag og booket hotell og restaurant for kvelden, var det mye å glede seg til med min bedre halvdel. Forholdene var nær det optimale med overskyet vær, litt fuktig luft og moderat temp. Dette så lovende ut allerede før oppvarminga var i gang. 

Starten på 10 km med vel 6000 løpere. (Foto: Runar Gilberg/Kondis)

I det stappfulle feltet på Rådhusplassen ble det tid til en prat med min i dobbelt forstand gode klassekollega Kjell Arne samt Roar som var en av fartsholderne på 45 minutter. Det var der jeg syntes jeg burde være etter å ha passert på høy 45 på første 10 i Drammen. 

Planen var å åpne litt raskere enn 4:30-fart og se hvor lenge det holdt. Kjell Arne som var nødt å kjøre på sparebluss, ble brukt som fartsholder i starten. Jeg klokket 4:08 på den alltid lette første kilomteren, selv om det også går slakt oppover fra start. Farten stabiliserte seg på lave 4:20, og Kondis-kollega Bjørn kom opp på siden og ble den nye ryggen å følge da Kjell Arnes forsvant der framme. Jeg ble litt paff da klokka viste 4:05 på den 4. km, men jeg skjønte raskt at det var "fake news" som nok skyldtes upresise gps-signaler under jernbanen ved Schøyen. 

Etter litt slakt nedover til Frognerkilen fløt det bra langs Frognerstranda, og da vi svingte ned mot Aker Brygge visste jeg at det var litt ekstra boost å få av alle som heier på fornavn. Fint med navn på startnummeret, men jeg tror nok at det var en del som kjente meg igjen på stilen også.... 

Så Rådhusplassen, Akershus Festning og noen kvartaler i Kvadraturen hvor jeg hadde den eneste km-tiden over 4:30, før det var på tide å ta ut resten. Det fikk jeg god hjelp til av min tidligere arbeidskollega og nå Kondistreningskompis, David, som kjempet for sitt første sub-40 med start fem minutter bak meg. Heldigvis går det slakt nedover til mål, så jeg greide å svare og spurte forbi igjen - mest for å hjelpe David med noen presumtivt viktige sekunder. Selv fikk jeg i tillegg en aldri så liten aha-opplevelse og en opptur av at det faktisk går an å få de seige beina opp i 3.00-fart på de siste 150 meterne. 

I mål i 2:59-fart i følge spurtprislista. 

Det er langt mellom hver gang det skjer, men følelsen er desto bedre av å få ut det en er god for. Jeg registrerte  hele veien at klokka telte km raskere enn km-skiltene, men hadde et håp at vi kunne "få det igjen" på den siste km. Det skjedde jo ikke så det kalkulerte håpet underveis om å se 43-tallet var et stykke unna. 44:22 er likevel det beste milløpet mitt siden Hytteplanmila i 2018 og en real opptur. 

Så resultatorientert som jeg er, hadde jeg sjekket resultatene fra i fjor (da jeg jo var så lite løpbar som jeg noen gang har vært og ikke kunne stille), og hadde peilet meg inn på topp 10 med et sub 45-løp. Da hadde jeg ikke tatt høyde for at deltakelsen i klasse 60-64 år hadde nær doblet seg fra i fjor. Dermed måtte jeg lete nedover til 20. plass på lista av de 132 jevnaldrende.

Etter løpet ble det en bedre middag med Ole Peter og Margrethe og en rolig søndagstur med fruen i byen i fint høstvær dagen derpå. Fullt utbytte både sportslig og sosialt og en flott avslutning av konkurransesesongen som gjør meg trygg på 4:25 som 10-km-farten min og at halvmaraton-farten min i alle fall ikke er dårligere enn 4:40-fart. 

Nå kan jeg begynne å kjøre spesifikke maratonøkter med riktig utgangspunkt. Planen sier en halvmaraton, event. en 10 km, i løpet av de ni kommende ukene med maratonfokus, så konkurranse-abstinensene kan bli en utfordring. For øvrig gleder jeg meg til å trene systematisk mot et mål med Marius bakkens klare begrunnelser for hver økt. Det har mer vært unntaket enn regelen hos denne "lyst-treneren" de senere årene. 

Fortsettelse følger!

Helgas lystige after-run-selskap!