Hyggelig gjensyn med Drammen

 (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Drammen Halvmaraton var valgt ut som den første av to "reality-checker" før høsten maratonopplegg spikres. Etter en svært oppløftende gjennomføring på samme distanse fire uker tidligere på Kongsvinger var det visse forventninger tidsmessig også med turen til Drammen.

Byen vekker mange gode minner hos meg når det gjelder både halv- og helmaraton siden Drammensmaraton var et fast innslag på min tettpakkede terminliste i ti år på rad mellom 1996 og 2005 (pluss et lite comeback i 2011). Det er også her jeg har persene på begge distanser som 38- og 39-åring på henholdsvis 1.21.01 og 2:57:16. 

Nok mimring om Persebyen. Nå er det bare halv som gjelder i Drammen og i en helt annen løype. Om den er på nivå med Valencia som i reklamen får jeg vente tre måneder med å avgjøre, men flat er den i alle fall lovet å være. Jeg var ganske sikker på at det tidsmessig ville ble et eller sted mellom 1.35 på en god dag og 1.40 på en slitardag og det stemte ganske bra. 

Jeg kjørte hjemmefra på morgenen selv om jeg i utgangspunktet syntes det var unødvendig tidlig å starte et løp kl 0920 på våre breddegrader i september. Det er snart 20 år siden jeg har i det hele tatt har vært i Drammen, men jeg ble positivt overrasket over hvor raskt det gikk. Plutselig stod jeg parkert i et P-hus rett overfor stadion - til og med med gratis parkering - med et hav av tid til overs. 

Tida ble fylt med koselig pre-run-talk med alltid engasjerte Team Skille, Rønnaug og Eivind, samt Cato som begge hadde helt klare planer for dagen. Cato er godt kjent i byen og satser som  en toppidrettsutøver i min aldersklasse. Han hadde for øvrig bestilt pers av seg selv - og greide det. Skjønner ikke hvordan det går an, men det er jo ekstra inspirerende når det er en jevnaldrende som har framgang i moden alder. Rønnaug har hittil vært en god sparringpartner for meg, men jeg så henne bare litt fra start. Hun var klart sterkere enn meg også denne gangen og greide målet om sub-1.35.

Jeg gikk nok til oppgaven med litt vel avslappet forhold og rotet litt med å finne riktig startpulje. Jeg hadde meldt meg på pulje 1.35+, men jeg så ingen markering eller fartsholder som matchet det. Jeg havnet tydeligvis i en pulje for langt fram og startet et minutt for tidlig. Dermed med ble det enda vanskelig enn vanlig å holde igjen fra start. Den første kilometeren gikk så vidt under 4.30, men det ble  ikke nødvendig å tråkke på bremsen. Farten justerte seg allerede på den andre passeringen siden bena ikke var så villige som jeg hadde håpet på etter to løpefrie dager. Tre timers photo-walk og stolpejakt på Budor byttes ut med en kort vekkerøkt to dager før ved neste anledning - som for øvrig blir 10 km i Oslo førstkommende lørdag. 

Jeg ble litt overrasket over den svære dumpa under jernbanen som vi fikk fra begge sider på hver av de to rundene og nok stod for brorparten av de 68 høydemetrene som jeg og mange andre fikk på klokka. (Arrangørene opererer med 40 , så her er det et litt over 50 % avvik!) Høydeforskjellen sørget for litt variasjon i steget, men jeg gikk konsekvent opp 10 sekunder på hver av de fire kilometerne som inneholdt høydemeter for å unngå å gå for høyt i puls. Ellers var det ikke mye avvik på cruise-controllen som med naturlig økende puls fra 140 til 150 (90 - 95 %) holdt seg stabilt på 4.40 pr. km med noen ekstra sekunder på drikkestasjonene. 

Godt i gang! (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Apropos drikke, så misset jeg den første siden det ikke var aktuelt å stå vente på å få et krus. Her var kapasiteten opplagt var for dårlig og må dimensjoneres opp i takt med deltakerantallet som hadde økt med 50 % til vel 2300 på halv i år. Min kvalifiserte gjetting er at det også vil fortsette å øke. Missen fikk likevel ingen merkbare konsekvenser siden jeg hadde gel ekstra i lomma på shortsen.

Forholdene i Drammen denne litt grå søndagen var ganske så perfekte for halvmaraton med overskyet vær og ingen nedbør men en liten trekk fra sør som gjorde at jeg passet på å ligge i rygg på vei ut på hver av de to sløyfene. Avslutningen var to runder på banen som var en mer enn jeg var klar over, selv om jeg hadde varmet opp der inne og skjønt merkinga. De to rundene ble litt ekstra seige etter at jeg greide å snuble i den 1 cm høye betongkanten som skilte asfalten og tartanen uten annen konsekvens enn at det røde sandpapirliknende underlaget sørget for at på høyrekneet fikk samme farge. 

Snubling til tross, så noterte jeg sub-4.30-fart på de to siste kilometerne fra dumpa og inn og vitner om at jeg stod distansen bra selv om jeg på ingen måte prøvde å skvise sitronen denne gangen. 1:38:23 var helt ok på en middelmådig dag, og en foreløpig indikasjon på at det kan være realistisk å jobbe med 3.20 som mål i Valencia om tre måneder. Jeg gleder meg stort til å begynne på den veien. 

Stilen holdt brukbart til mål. (Foto: Drammen Halv/Samuel Hafsahl)

Formelen til Cato som noterte 1:22:33 og likevel ble slått med tre minutter av min "over-overmann" i Kongsvinger, Andreas, er halv x 2+4.30 min. Min formel fra "oldtiden" - siden jeg aldri greide å disponere skikkelig - var halv x 2+10 min. Da er jeg pr. dags dato på 3.27 som er det nivået jeg hadde pre-korona og stemmer bra med følelsen jeg har nå. Jeg er tryggere på å holde distansen nå enn da jeg rushet av gårde i 40-årsalderen.

Et annet poeng fra Drammen det er verdt å ta med seg, er at jeg jeg satte dobbel sesongbeste i samme løp. Jeg har løpt 5 milløp som alle har gått seinere enn første mila i Drammen, så det går sakte men sikkert framover i alle fall. Det motsatt hadde jo vært tragisk på denne tiden av sesongen. Med bedre oppladning blir neste steg i riktig retning å se 44-tallet på 10 for Grete på lørdag.