tirsdag 17. november 2026

Litt eldre, litt treigere – og litt for glad i å trene

Med et klart mål før CPH Half! 
Løpeåret 2026 kan oppsummeres med fire adjektiver: Litt eldre, lengre, brattere – og treigere. Når du elsker å være i bevegelse hver eneste dag, er det lett å brenne kruttet før startskuddet går. Her er dommen over sesongen som gikk – og planen for å slutte med «lapskaus-trening».

Nok en sesong er avsluttet, og en ny har allerede startet med ski på beina. Men først noen tanker om hvordan og hvorfor det ble som det ble i løpeskoene i 2026. Jeg har heldigvis ikke bare «lagt et nytt løpeår til livet», men også «lagt mye liv til løpeåret», for å omformulere det velkjente folkehelseprinsippet.
Kortversjonen av løpeåret 2026 med litt eldre, litt lengre, litt brattere – og litt treigere, er for så vidt en naturlig utvikling, men må det være sånn? I fjor var overskriften «Mil etter mil(løp) med brede smil». Oppsummeringen av årets løpssesong ble mer lik den forrige enn først planlagt, med unntak av at hovedfokuset ble flyttet fra 10 km til halvmaraton. Planen var egentlig å løpe et lengre løp også på høsten, men det ble det delvis pga. begivenheter som EM i friidrett og VM i halvmaraton ikke noe av. Hovedgrunnen var imidlertid at hamstringene ikke har likt langvarige belastninger.
Akkurat som i 2025 ble det 15 offisielle løpskonkurranser, med fem halvmaraton og ett lengre fjelløp på 36 km, Synnfjell Skyrace, som var hovedmålet i vårsesongen. Høstsesongen var lagt opp mot halvmaraton i København i september. Jeg løp likevel som i fjor ni milløp, men uten noe spesifikt tidsmål etter at jeg ikke lyktes med å komme meg under 45 minutter i fjor. 
I år var det konkrete målet å komme under 1.45 på halvmaraton. Som i fjor irriterer det meg at det akkurat IKKE gikk. I den store sammenhengen er det ikke verdens undergang, men jeg kan i alle fall konkludere med at jeg har blitt litt flinkere til å sette meg realistiske mål. Det viktigste med å ha et mål med treninga – når en ikke er toppidrettsutøver akkurat – er ikke om målet blir nådd eller ikke, men den spennende veien mot det.
Grunnen til at det ikke lyktes, er selvsagt sammensatt, men hovedsaken er, paradoksalt nok, at jeg trener for MYE! Jeg brenner for mye av kruttet på trening, både fordi jeg «aldri» hviler og fordi den rolige treninga – relativt sett – er mindre rolig enn før. Men hva skal du gjøre da, når du «spretter opp» hver morgen og bare har lyst til å være aktiv? Det finnes diagnoser for slikt, og noen (som ikke leser denne bloggen) vil sikkert påstå at det er en sjukelig avhengighet. Dem om det – back to the facts:
Jeg har dykket litt ned i min etter hvert solide treningsstatistikk for å finne grunner til at pila peker litt for bratt nedover rent prestasjonsmessig. At det er naturstridig å sammenlikne seg med tidligere og bedre utgaver av seg selv, er jeg 100 % innforstått med. Det er imidlertid en god motivasjon å prøve å holde nivået i forhold til aldersgruppa. Først har jeg kikket på noen av de mest interessante tallene som kan leses ut av Garmins framskrittssammendrag for løpssesongene 2026 vs. 2025 (01.04.–01.11.):
Enkelt sagt: Nær 10 % mer og langsommere løping med tilsvarende flere høydemeter.
Ser jeg på årsstatistikken for M65–69, ble jeg i fjor nr. 50 med 45.44 og i år nr. 100 med 47.16 på 10 km-statistikken. (Jeg liker runde tall!) På halvmaraton ble jeg i fjor nr. 89 med 1.47.21 og i år nr. 74 med 1.45.35. En liten tilbakegang totalt sett i klassen også, altså. Litt kan en jo skylde på at en er blitt et år eldre i samm klasse og har byttet ut 1956-årgangen med 1961-årgangen å sammenlikne seg med. 
Hoka Vårløp på Hamar var årets første - og beste - 10 km.
Enda mer objektivt er det å bruke WMA-tabellen (World Masters Athletics Age-Grading Tables), som graderer på årsklasser. I år er det liten trøst å finne der også, dessverre. For første gang siden jeg ble veteran i år 2000, scoret jeg ikke over 70 % på 2023-versjonen av tabellen, som oppgraderes jevnlig på grunn av at verdensrekordene også bedres. 100 % tilsvarer altså verdensrekordnivå for årgangen, over 90 % er definert som verdensklassenivå, over 80 % er på nasjonalt elitenivå, og 70 % regnes som regionalt toppnivå. For å gni det inn i eget sår så tilsvarer mitt beste resultat på WMA-kalkulatoren (79,76 % for 37.57 som 52-åring) at jeg burde ha løpt på 43.01 i år. Jeg kan med hånda på hjertet si at det ikke er oppnåelig for meg lenger – uansett hvor smart jeg trener!
I mål med løpsseongen 2026 på Jessheim - litt bak skjema...

Apropos å trene smart, så er det likevel der jeg har mest å hente. En trenger ikke doktorgrad for å skjønne at min ustoppelige treningsglede, eller bevegelsesglede om du vil, er til direkte hinder for at jeg kan prestere i konkurransene som jeg også elsker. Så hvorfor da ikke gjøre som de fleste på min alder – slutte å måle seg med andre? Svaret på det er like enkelt som å tvinge unger til å slutte å leke. Det blir det verken noen god barndom – eller alderdom – av, så jeg leker definitivt videre. Bare tanken på alle de  av de små og store begivenhetene jeg har tatt del i det siste året er nok for meg. 
På veien prøver jeg å lære; «learning by doing» har alltid vært mitt prinsipp. For å være litt filosofisk, så tror jeg det er selve drivkraften i hyperaktiviteten min. Jeg liker å teste ut hvordan trening virker – ikke bare lese om treningsmetoder – selv om det må innrømmes at jeg for ofte faller tilbake i mitt vante mønster.
Et helt ferskt og typisk eksempel i så måte: Jeg fikk nylig min egen stakemaskin og greide – trolig som den eneste i verden – å pådra meg kneskade etter en uke! Jeg var først sikker på at sesongens siste halvmaraton på Jessheim gikk fløyten. Det bekymret meg ikke så veldig siden jeg jo kunne ty til SkiErgen! Heldigvis var det ikke nye spenst- eller styrkeøvelser som var skyld i hevelsene i knærne, som jeg først antok. Det var nettopp noen få intense stakeøkter med overdreven bruk av knærne …
Hvordan skal jeg nå ta konsekvensen av alt jeg vet altfor godt, nemlig at:
  • en hviledag for mye er bedre enn en for lite
  • litt for sakte er bedre enn litt for fort på terskeløkter
  • det er viktig å skille på rolig, terskel og hard trening
  • en trenger mer restitusjon med økende alder
  • en må også ha mer fokus på styrketrening jo eldre man blir
Jeg greier neppe å legge inn flere rene hviledager, men jeg skal klare å skille bedre på intensiteten på øktene. Jeg skal ha en grovplan festet i hodet for fire av øktene i uka – resten kan være «påfyll». To skal være terskeløkter hvor intensiteten blir satt ned i forhold til tidligere, én kan da være hardere, og én lengre økt skal gå så rolig at jeg helst ikke bør bli observert.
Strava har de tre siste årene dokumentert akkurat dette med diagrammer for tid i intensitetssoner, og viser følgende prosentfordeling for løping:
Helt konkret skal jeg snu utviklingen fra de siste tre årene fra økende andel i sone 2 og 4 til fordel for sone 1 og 3. Jeg skal nettopp skille mer på treninga og redusere «lapskaus-andelen». Utfordringen blir helt klart størst på ski, hvor jeg tradisjonelt har kost meg med halvlange og halvharde turer i sone 2/3, og ikke har samme kontroll på intensiteten som i løping (som kan foregå med stålkontroll på mølla de neste månedene).

Tabellen over forutsetter at sonene er justert riktig årlig, noe jeg tidligere har forklart i min egen makspuls-studie fra ti år tilbake. Der har jeg vist at min lave makspuls faller med tilnærmet to tredels (0,64) slag pr. år. Her er en oppdatert kurve for min makspuls siden jeg fikk pulsklokke for 25 år siden (i alderen 40–66 år) målt i konkurranser.
Flere bilder fra noen av min mange løpsopplevelser i 2026:

Farvel-til-vinter-løpet 12. april

Grue Halvmaraton 1. mai

Grunnlovsmila 16. mai

Hamarløpet 23. mai

Birkebeinerløpet 13. juni

Håkon Skaugs kakeløp 14. juni

Synnfjell Skyrace 27. juni

Mediarace EM i friidrett 14. august

Glommamila 22. august

København Halvmaraton 20. september

Kondistreninga på Terningenmoen

Kondisløpet 1. november