Troll i ord i Troll Ski Marathon

Jeg er langt fra overtroisk, men etter tre turer langs Troll-løypa har det i alle fall gått troll i ord hva opplevelsen av verdens lengste en-dags skirenn angår. Etter debuten på 6.05 for fem år siden utbrøt jeg umiddelbart at dette var det var den fineste skituren jeg hadda gått. To år senere overbeviste jeg meg selv om at dette var riktig beskrivelse under enda flottere vær og noen minutter raskere løpstid. Jeg var påmeldt også i fjor, men da var det ikke dårlig vær, men åpne bekker og bløte myre som gjorde at det ikke ble noen tur på meg fra Venabu til Susjøen. Jeg testet forresten føret på Sjusjøen på renndagen og opplevde knallglid i snøen da også.....

Klar for 95 km i Troll Ski Marathon for tredje gang (midt i feltet).

Som "plaster på såret" for det avlyste rennet i fjor, kunne startkontigenten benyttes i år. Aldri har jeg vel fått et så stort plaster på et så lite sår: Rekord-forhold med isføre, nordavind i ryggen og sol midt i fleisen hele dagen. Etter en tidlig start med buss opp fra Sjusjøen klokka fem, stod jeg på start på Venabygdfellet klokka åtte med en uvant indre ro.

Bildet: Verdens fineste skirenn? Foto: www.miclis.no/trollski

Dette er ikke en konkurranse som vi "midt-i-mellom-løpere" stresser avgårde i. Fra tidligere vet jeg at under sånne forhold blir dette ren nytelse. Ikke en gang smurningen bekymret meg før start. Isklister toppet med universal måtte være bankers! Der bommet jeg nok litt, for skiene var glatte i sju mil før et ekstra lag universal  begynte å sitte tifrestillende i den seige mota opp mot Pellstova. Jeg registrerte imidlertid i ettertid at vinneren staket på skøyteski, så det er ikke sikkert at jeg tapte så mye på det manglende feste. Det gikk utrolig lett selv med min armstyrke, og i de verste kneikene ruslet jeg på skaren ved siden av løypa for å få feste.

Bildet:  Håvard Hansen brukte under fire timer på 95 km, dvs, nesten 25 km/t i gjennomsnitt!

Under så lange løp opplever man alltid både opp- og nedturer. Jeg hadde egentlig bare en liten "down" - resten var en eneste opptur. Etter å ha skrubbet baken nedpå i de første litt kronglete nedkjøringene slik at jeg mistet gruppa mi, ble jeg brått "slakk i armdraget" innover Øksendalen. Svenske Camilla Lagerløf som lå som tredje dame hele vegen, kom bakfra og jeg hadde ikke en nubbesjans til å henge på selv om det stod "Skinnarloppet" med store fine bokstaver på rumpa hennes. Nedtur! 

Etter noen kilometers defensiv tankevirksomhet, fikk jeg i meg en av mine medbragte energi-geler. Den virket momentant, og derfra og inn var det bare fokus på hvor fort det gikk sørover. Riktig nok ikke fortere enn at hodet og øynene  fikk med seg de hvite viddene, de trivelige sætervollene og det fanatstiske været. Riktig nok merktes det godt i starten og noen få ganger senere der løypa svingte slik at vi fikk vinden fra siden, men drevsnøen på den første mila bød ikke på noen smøremessige problemer. Skiene mine satt best der det var litt løst, mens universalklisteret ga for dårlig feste i det isete sporet. Kanske hadde rent isklister vært det beste?

"Oppløpet" mellom Nordseter og Sjusjøen er tøft med tre korte, men bratte kneiker. Disse kan jeg imidlertid utenat, og her er det ikke ett fiskebein som kommer overraskende. Jeg passerte noen løpere som har "fått det", klokka gikk saktere - og kilometer-anvisningene raskere enn planlagt, og jeg fikk en herlig vrangforestilling av at jeg økte farten på slutten. Av egen tilfredshet gikk det kaldt nedover ryggen da jeg nærmet meg målet "med stormskritt" etter 95 km og 5 timer, 23 minutter og 1 sekunds respektabel innsats. Selv om kanonenes knalltider gjør min egen "all time high" til upremiert listefyll, er det dagen derpå ingen tvil: Mitt livs tidligere to flotteste skiturer er herved skjøvet ned på 2. og 3. plass...