Motbakkerolfen på sykkeltur

I helga konverterte jeg til sykkelsporten - for en dag. Jeg fleipet på forhånd at "Rolf gjør ting han ikke kan", og fikk for så vidt bekreftet det. Foranledningen var at jeg gjennomførte Moraløpet på ski i mars og hadde lyst på å delta i den nyetablerte Moratrippelen son fullføres med halvmaratonløpet Morakuten 4. september.

Stiv i blikket i nedkjøringen etter 46 km. Foto: Kjell Arild Andersen.

Moratråkket på Koppang er 46 km langt og regnes som et teknisk lett terrengritt som har blitt veldig poulært på de fire årene det har eksistert. Med minimal spesialtrening på sykkel vet jeg at jeg er alt for pysete i høy fart og i naturlige "fartsdumper". Også i Moratråkket tapte jeg mye i de få kronglete partiene, samtidig som jeg rett og slett ikke tør å ligge på hjul når det begynner å gå unna i lett terreng.

Masse taktiske og tekniske mangler til tross: Jeg fikk bevist at jeg er i form, og muskulaturen og ikke minst motoren fungerte meget bra. Når jeg kom meg gjennom uten tekniske problemer og så mye som en som en skrame, ble det en fin dag på sykkelsetet. Moratråkket har også blitt et flott ritt med overraskende god stemning ute i skogen og ikke minst i start- og målområdet midt i sentrum under Kaupangermart'n.

På forhånd hadde jeg forventet at lårmuskulaturen ville protestere etter litt intens tråkking, men både undervegs eller etterpå var muskulaturen helt fin. Litt stivhet nederst i ryggen etter "hopp og sprett" på kjerrevegene var det eneste som minte om ubehag. (Dagen etter var jeg ute på en totimers løpetur og hadde faktisk lette og fine bein!) Ellers var det bare moro å kjenne at jeg kapasitetsmessig kunne sitte å kose meg de gangene jeg hadde tålmodighet til å legge meg pent og pyntelig i rekka og bare "følge strømmen."

På det tekniske og taktiske planet er det imidlertid mange ting som kan rettes opp til neste gang:

• Kjøre med mindre luft i dekkene for å få mindre slag i terrenget.
• Stille meg tidligere opp til start for å slippe å komme så dårlig ut.
• Prøve å ligge på hjul når en har mest nytte av det i de lette partiene.
• Prøve å svinge rundt i stedet for å kjøre over alle små og store hindringer.
• Tråkke utfor i ulendt terreng i stedet for å sitte helt stiv hver gang en nærmer seg "utrygg grunn."
• Koble ut demperen for å få mer kraft ut av tråkkinga. 
• Kort sagt bli mye råere i hodet og slutte å tenke konsekvenser!

Det det spørs likevel om jeg greier det selv om jeg er fullstendig klar over problemet. En skikkelig "kolling" nedover  bakken hjemme i Tufsingdalen på min nyinnkjøpt DBS uten gir i 1968 sitter fortsatt i ryggmargen - selv om skrubbsår var den eneste konsekvensen den gangen.

Terrengsykling er for råskinn - og det blir jeg nok aldri! I motsetning til på beina trives jeg klart best i motbakkene. Kanskje burde jeg stille i et realt bakkeritt neste gang jeg skal leke syklist?

Reportasje med resultater og bilder på kondis.no: Fullt trøkk i Moratråkket

Fotograf (og snekker) Andersens billedalbum fra Moratråkket