Ultrabirken fram- og bak(k)lengs

Til vanlig er det ufordringer i form av konkurranser en ser fram til og har som mål. I den selvpålagte konkurransepausen i juli har en ny treningstur i Birkebeinerland vært det store målet – ett år etter min første tur sammen med Sharon Broadwell, Tor Arne Stjern og Jon Harald Berge. Hensikten var, i tillegg til å få god trening, å lære løypa enda bedre å kjenne før årets store mål, Ultrabirken 18. september.

Jan Erik var godt kjent her ved Nysætra etter nærmere 40 birkebeinermerker til sammen, men denne gangen gjaldt det holde ut tre ganger så lenge - to dager på rad - i forhold til alle hans tidligere turer over fjellet.

Planene ble slengt ut for fetter Jan Erik på turen til Femundløpet i slutten av juni, og jammen fikk jeg selskap på min planlagt egotrip. Den karen har også en god porsjon stae Bakken-gener og er slettes ikke uvant med fysiske utfordringer - i hovedsak på ski og sykkel. Løping har, med unntak av en maraton i Drammen for 20 år siden, begrenset seg til enkelte halvmaratonløp. Tøft gjort da å hive seg på drøye fem mil i krevende terreng fra Rena skole til vårt felles trenings- og rekreasjonseldorado på Sjusjøen. Vi hadde imidlertid flere alternativer for gjennomføringen, avhengig av hvordan beina oppførte seg underveis. I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg en hviledag før returen. Alle har ikke like mange fridager å ta av som meg, så kompanjongen hadde bare onsdag og torsdag til disposisjon. Dermed ble stuntet vårt kopprimert fra en tre-dagers Ultrabirk til en to dagers manndomsprøve!

Identisk bilde tatt over Djupa ganske nøyaktig ett år siden bildet i headingen på bloggen min.

I den bredt omtalte prøveløpingen av Ultrabirken i fjor, løp vi ikke konkurransetraséen hele veien. Jeg var derfor opptatt å følge de 53 første kilometerne helt nøyaktig denne gangen. De siste 20 kjenner jeg mer enn godt nok fra før, siden jeg er av de rundt 40 som har deltatt i det ordinære Birkebeinerløpet samtlige 12 ganger siden oppstarten i 1998. Traséen var bedre merket enn i i fjor, men langt fra optimalt. Kart og lokalkunnskap er fortsatt nødvendig for å finne fram på sine plasser. Den permanente merking av Birkebeinerstien er fortsatt mangelfull, og selv på min tredje tur tilbake til Rena ble vi lurt flere steder. Det er ingen merking fra Rena til Skramstadsætra, og partiet gjennom hyttefeltet ved Ljøsheim kan også være vanskelig nok fikk Jan Erik erfare.

Vær og underlag var vi forberedt på ville være vekslende. Sammenliknet med jomfruturen i fjor, var det mye bløtere i terrenget og turen ble avsluttet med tre timer i et kraftig regnvær torsdag ettermiddag. Temperaturen var likevel behagelig og gjorde ikke noe fra eller til der vi løp og vitset om at vi ikke måtte tråkke slik at vi sprutet på hverandre! Som i fjor vil jeg påstå at noe av sjarmen med turen er forseringene av små og større bekker og elver. Djupa var umulig å komme over uten å vade, og Åsta var også litt striere enn på samme tid i fjor.

Ultrabirkens obligatoriske skovask i Åsta ved Åkersætra.

Vi startet fra Rena Skole onsdag i åttetida og var ute ganske nøyaktig ni timer inkludert to kvarters matpauser – og usannsynlig mange tissepauser. Det siste var egentlig litt rart siden jeg for min del aldri har hatt behov for å kvitte med noe væske under liknende belastninger. Mulig det kunne ha noe med luftfuktighet å gjøre, men jeg overdriver ikke når jeg sier at vi tisset bort en halvtime av turen! Ikke hadde jeg drukket så mye som jeg burde på forhånd heller. Jeg løp imidlertid med ei drikkeflaske i hånda første halvdel, så det er mulig t det ”gikk rett i gjennom”. Vel, nok om det – bedre med for mye eller for lite var vi enig om når det gjelder akkurat dette med væskeinntak. For øvrig gikk dag en helt etter oppskriften med løping fra start og etter hvert vekselvis gåing i ulendt terreng og løping i lette partier.

Motivasjon 995 moh. på toppen av Snørvillen.

Planen for neste dag ble lagt allerede samme kveld. Jan Erik var stikk i strid med mine odds, klar for retur til fots dag etter, men hadde vel ikke tro på så mye løping. Vi la derfor opp til en ”jaktstart” hvor A-Bakken startet kl sju og B-Bakken drøyde en time. Da kunne jeg løpe i eget tempo til jeg nådde han igjen ca. halvveis. Planen fungerte med unntak av at majoren brukte en del tid etter å ha mistet merkinga ved Ljøsheim, slik at jeg var à jour rett etter vadinga ved Åkersætra. For øvrig var det merkbart bløtere på sine plasser etter en regnskur rett før Jan Erik startet på torsdagsmorgenen. Etter et solgløtt på Stalsberghøgda ble det også en bløt avslutning med regn i strie strømmer og dertil ”bløte vitser” (Kan ikke refereres her!)

En del av hensikten for meg ved å ta ruta begge veger var å få et enda bedre innrykk av terrenget. Det må jeg si var verdt bryet! Partier som på mine to turer vestover var oppfattet som flate, var slett ikke det. Det er først når det røyner på at en merker de små variasjonene hvor det heller slakt utover eller heller litt i mot. På veg sørover på Rondanestien var vi virkelig ”på glid” i de søkkbløte myrene, og etter ”fjellklatringen” opp fra Djupa brøt vi oss i gang igjen og løp de siste 15 km. Det hadde jeg ikke trodd da jeg nådde igjen en frustrert major rett før Nysætra! Etter henholdsvis ni og ti timers ferd var vi tilbake til utgangspunktet, 33 timer etter oppstart og med 110 km i beina. Herlig!

To relativt bløte -men desto mer fornøyde Ultra-birkebeinere som fant igjen Saaben ved Rena skole etter en 33 timers utflukt.

Alle mine mobilbilder fra vår todagers Ultrabirk