Lapskaus-sykling

Her kommmer en liten treningsrapport fra første del av ferien. Som antydet i innlegget om Femundsløpet, likte høyre akilles seg dårlig umiddelbart etter løpet. De to første dagenes framgang var lovende, men forsøket på å løpe maks på Elverumstrimmen på mandag var utvilsomt ikke lurt.
    

To dager etter Femundløpet var kroppen så lett at jeg "måtte" (tjuv)starte i Elverumstrimmen. Foto: Aina Olsen.

            

De ti dagene siden Femundløpet har vært preget av mye og alternativ trening, i hovedsak sykling. Det betyr trening i komfortsona eller i "beste fall i lapskaus-sona". Med Sjusjøferie og god tid til å trene, er det en utfordring å gjøre noe fysisk som ikke gjør vondt verre. Det har så langt blitt ti dager med sykling, stavgang, turgåing, sirkeltrening og enkelte forsøk på rolig jogging i håp om at det går riktig vei med akillesen. 
   
For så vidt ikke noen krise å gjøre noe annet enn å løpe en uke elle to, men det frustrende er at det er komplett umulig å få loggført noe som kan kalles kvalitetstrening. Langintervall, hurtig langkjøring og toppturer til tross, er 143 (84%) det høyeste jeg har greid å komme i puls, dvs. så vidt i sone 3. Det ble registrert i et av de 5 x 5 minutts dragene (med ett minutts pause) i Nordseter-bakken. Testing av fjorårets UltraBirk-trase over Nevelfjell og sykling til topps i alpinanlegget i Natrudstilen er av de andre desperate forsøkene på å få pulsen over langtursnivå på beina. Frustrende, samtidig som kommende helgs Øverbygdajogg trolig må gjennomføres på sykkel. Etter det har jeg ikke noe løp på terminlista mi før halvmaraton på Kongsvinger om fire uker og forhåpntligvis tid nok til å få litt fart på beina igjen.
            
Med mangel på kvalitet har det blitt desto mer kvanitet på de ti dagene med frustrasjonstrening, nærmere bestemt 20 timer og 23 mil, inkludert en del raske fotturer. Av dette er det blitt 6 økter, 8 timer og 16 mil sykling.