Fredag 22. juli 2011 vil aldri bli glemt, men livet må jo gå videre. For å greie det er det godt å uttrykke det en tenker mens en er midt oppi det. Historien vil jo tidsnok vise hva denne tragedien vi gjøre med hver enkelt av oss og med Norge som nasjon. I løpet av 10 år har før og etter 11. september blitt en ny tidregning i den vestlige verden. Tragisk nok må vi begynne på enda en ny...
Jeg trodde at dette aldri ville skje i trygge Norge, men tok som de fleste andre helt feil. Jeg har opplevd hele marerittet gjennom media, men har gått tre døgn i en slags koma. For min egen del ble hele den skjebnesvangre fredags ettermiddagen og kvelden veldig kontrastfull.
Fram til i halv fire-tida var jo alt som normalt for sommeren 2011: Grått, ustabilt vær, ferie og småprosjekter hjemme fordi Bjørg skulle begynne på jobb igjen. Jeg gjorde unna dagens treningsøkt før middagen fordi jeg var innkalt på bingovakt på kvelden.
Tanken på hva som skjedde i Oslo sentrum kl 15.26 vil nok alltid dukke opp i lang tid framover når jeg går ned i kjelleren og tar min ukentlige styrkeøkt. Det er den eneste økta jeg har noe forstyrrende element, og Radio Norge spilte som vanlig sin varierte musikk fra de siste fire tiår også denne ettermiddagen. Jeg var nesten ferdig med mine tre runder da sendingen ble avbrutt av alt annet en lystige toner - uten at jeg eller noen andre ante omfanget av katastrofen der og da. Live-bilder fra krigsskueplassen i regjeringskvartalet ble servert sammen med middagen og fortalte mer enn reporterens ord hva som hadde skjedd.
Mer rakk ikke jeg å få med meg av informasjon før jeg møtte opp på Norvang for å gjøre min plikt som medlem i Hernes IL. Jeg har nok ikke satt mine ben i et bingolokale siden forrige dugnadsøkt for anslagsvis ti år siden, men følte det som en enda mer meningsløst aktivitet enn den gang. Misforstå meg rett: Jeg er selvfølgelig glad for laget mitt får kjært tiltrengte inntekter, og ser at bingoen fyller flere behov hos mange. Det hadde nok heller ikke gått opp for folk hvor alvorlig hendelsene i Oslo var, og kan sånn satt unnskylde de rundt hundre som satt og håpet på "røveren" på 15 000 kr.
For min del ble det vanskelig nok å telle opp riktig antall mynter som alle skulle ha igjen etter å ha levert den ene seddelen større enn den andre. Tankene var et helt annet sted, men bingospillere vet hva de skal ha tilbake så jeg tror i alle fall selv at hoderegninga og dugnadsinnsatsen holdt til bestått. Neste sjokkmelding kom under oppryddinga. En av de andre på dugnaden hadde fått med seg nyheter via mobilen og oppplyste noe kryptisk om skyting og hele ti drepte på Utøy. Det skulle vise seg å bli så enda mye verre....
Resten av helga var for meg som for resten av nasjonen: Et eneste stort mareritt som du bare håper å våkne opp fra om morgenen. Selv om en tror at ingen av ens nærmeste er direkte berørt, kommer de kaotiske tankene. Spesielt svirret det mye rart oppi hodet om noen av mine egne elever var med på AUF-leiren, men også om det kunne være andre kjente som tilfeldig hadde vært på feil sted på feil tidspunkt.
Selv som jeg har sett det hele fra utsida, har de etterfølgende dagene vært som en lang time-out. Ting som krever konsentrasjon har jeg ikke prøvd på. Jeg har vel gått på en slags auto-pilot og bare gjort ting av ren rutine, bl.a. trening. Jeg er ikke spesielt flink å snakke ut små og store kriser, men synes selv at jeg oppnår mye av det samme ved å slite litt fysisk - gjerne lenge og alene. Helgas medisin ble derfor fem timers stillhet i naturens fred og ro prakatisk talt uten å se mennesker. Jeg la både lørdagens langtur på beina og søndagens utflukt på sykkel til helt ukjent mark og lot veien føre meg til nye plasser i min egen kommune. Kall det gjerne å rømme fra virkeligheten, men på den måten får jeg andre ting å tenke på og får renset ut systemet.
Et annet bidrag til å komme videre opplevde jeg virkelig på mandag kveld sammen med 4000 elevrumsinger i fakkel- og rosetoget i Leiret. Ved å ta del i markeringen og se hvordan vi står samlet mot ondskapen, blir vi alle mer klare til å gå videre i livet. Makan til nasjonal lagånd har vi ikke opplevd siden 1945 og gjør at jeg som evig optimist tror at vi som nasjon kommer styrket ut av denne krisen også. Jeg ble i alle fall stolt over å være norsk etter alle markeringene landet over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar