Uka da alt gikk i dass

Etter en uke med storbyferie i Stockholm med lite trening og 100 % konkurransefrihet, skulle abstinensen stilles med fire mer eller mindre høytidelig konkurranser påfølgende uke. Det gikk bokstavelig talt rett i dass! Det begynte med bange anelser i Elverumstrimmen mandag kveld. Det hadde høljet ned og løypa var uvanlig bløt, men forklarer likevel ikke at høstens første test gikk et helt minutt dårligere enn før ferien. Litt rusten tempoform var konklusjonen - men det skulle bli verre!

Rett før starten på Skumsjøen i min første "ordentlig" triathlon på 16 år.
     

Tirsdag var første dag på jobb igjen, og jeg måtte stresse for å rekke Totens triathlon-nyhet, Åsathlon med 750 m svømming, 20 km sykling og 5 km terrengløp. Med litt variert trening i bagasjen fra sommerferien var Jan Olav Enderuds invitasjon ikke til å si nei til. Jeg visste jo godt at jeg er en elendig svømmer, men ellers var selvtilliten brukbar før start. Dette skulle bli moro! Det ble meldt om 16 grader i vannet og jeg “garderte” med å stille i ei kort supertrøye på overkroppen for ikke å fryse. Det var årets tabbe. De aller fleste stilte selvsagt i våtdrakt, selv om der var enekelte i bare shortsen. Badetemperaturen som har vært meldt i Sagtjernet i sommer har definitivt vært feil! Den har i følge Østlendingen ligget på 17-18 grader og jeg syntes det har vært helt ok å svømme en knapp 1000 m i. 16 grader i Skumsjøen var definitivt mye kaldere. I ettertid kan jeg spekulere i hvor mye lenger det kunne vært før det hadde gått skikkelig galt. Jeg ble stivfrossen, og det ble bare verre særlig i utforkjøringene på slutten av syklinga. Jeg var som forventet sjanseløs på svømminga. Førstemann var til og med ferdig før jeg rundet etter en runde, og det var bare noen få av de 34 bak meg.

På syklinga som jeg trodde jeg var i habil form i, var det sugende moter i starten og uten noen konkurrenter i syne ble det en utrøstelig opplevelse. Det er de to lengste milene jeg har syklet noen gang! Jeg skalv skikkelig og måtte skjerpe meg for å å ikke miste grepet på styret. På løpsdelen nådde jeg igjen et par stykker, men tida viser at også den var elendig. Jeg måtte gå i de verste kneikene i den søkkbløte og tøffe terrengløypa. Det eneste positive var at jeg i alle fall sluttet å fryse. Ikke noe å si på forsøket, men jeg følte at jeg stod i stampe. I mål stor n’ Per (Briskelund) og triatlet og arrangør Jan Olav og gliste etter at jeg kjempet meg i mål en halvtime bak vinneren - visstnok helt grønn i trynet. Det skyldtes gjørma, tenkte jeg der og da, men trolig var det et signal på det skulle komme.

Umiddelbart fornøyd etter å ha overlevd Åsathlon med nødstartnummer!
                                           

De neste dagene skal jeg av hensyn til lesernes matlyst ikke gå i detalj på, men det ble først et døgn i pendeltrafikk mellom senga og toalettet, feber og mitt første fravær på jobb pga. sykdom på i alle fall ti år. Torsdagens planlagt rulleskikarusell ble uaktuell selv om den bare krevde fem minutters innsats. Fredag kveld måtte jeg presse meg ut for å finne ut om undrenes tid ikke var forbi likevel for å teste om løping var mulig på Fetsund. Jeg måtte umiddelbart innse at høsten første store højdare – Romerike Ultra med NM Ultra, ville gå uten meg for første gang på fem år. Da er det bare å lete etter lyspunkter å se framover. I’ll be back! 

       
Oppsummert kan mitt triathlon-comeback etter 15 år beskrives med følgende fakta:
Svømming – 750 m    – 22.26 min – HF 125
Sykling  – 20 km    – 57.45 min – HF 118
Løping   – 4,7 km   – 26.43 min – HF 129
Totalt   – 25,45 km – 1.46.53   – HF 123( max. 141)

Altså intensitet som en rolig løpetur i pratetempo selv om jeg prøvde maks. Alt var ikke som som det skulle, nei!

Reportasje med bilder og resultate på kondis.no

Video på gjovikidrett.no