Trappeterror i Ydalir

Stairway to heaven or hell?

Etter en tragisk uke, for amerikanere generelt og maratonløpere spesielt, er det vel i drøyeste laget å karakterisere trening for fysisk terror. Det var likefullt slik det føltes på kroppen etter den første trappeøkta som ble gjennomført dagen før det smalt i Boston Marathon - og verre skulle det bli de neste dagene. Jeg brukte ordet juling om mitt  første løp på asfalt for 14 dager siden, og hvis jeg skal sette ukas innfall i riktig perspektiv, må dette i alle fall kalles for mishandling eller lemlesting av egen skrott.

Hoppbakken i Ydalir like inntil Trysilveien med bakkerekord på noen og førti meter blir ikke veldig mye brukt til skihopping, men elevene på ELVIS gjorde i fjor høst en glimrende jobb med å bytte ut de 115 skakke og råtne trappetrinnene i unnarennet med nye impregnerte trinn helt "i vater". Jeg har brukt trappa i korte perioder også tidligere, men nå ligger alt til rett for at den kan brukes fast. Det gjelder bare å begynne forsiktig og venne beina til å jobbe mot gravitasjonen. Jammen ble det tilvenning!

Inspirert av en artikkelen om trappeløpet i Empire State Building og medfølgende treningstips i siste nummer av Kondis, var det tid for start på prosjektet som skal gjøre noe med spensten og den manglende motbakkekapasiteten. Fra før visste jeg at det er ganske så uunngåelig å bli støl etter de første turene i trappa. Tipsene fra Eirik Haugsnes i Kondis ga meg ideen om at mer variasjon i bevegelsesmønsteret ville hjelpe. Tidligere har jeg kun variert mellom  spretten gange og løping både på hvert og annen hvert trinn. Nå ble jeg fristet til å prøve å løpe, hoppe og hinke opp. To serier med fem forskjellige måter  ble gjennomført i følgende rekkefølge:

• - løp på hvert trinn 
• - løp på annen hvert trinn 
• - hopp på hvert trinn
• - hopp på annen hvert trinn
• - hink på hvert trinn

Å hinke på annen hvert trinn skjønte jeg ikke var mulig, og jeg måtte også bytte bein 2 - 4 ganger på den avsluttende hinkinga. Mens det å løpe opp bare tok 30-35 sekunder, tok det over det dobbelt på hoppe- og hinkerundene. Det verste var å holde en viss rytme og ikke minst å holde kroppen oppreist på slutten. Akkurat som når det virkelig har røynet på i de motbakkeløpene jeg har prøvd meg på, ble det umulig å unngå å lene seg framover. Jeg manglet styrke for å stabilisere både foran og bak, hofteleddsbøyerne prøvde å jukse seg til mindre arbeidsvei og magemusklene hadde fått sjokk.

Jeg hadde ikke forestilt meg at magen faktisk er så aktiv i spenstøvelser, men det merktes i dagene etterpå. Ikke bare første dagen og dagen deretter da stølhet etter å tatt i bruk noen gjemte muskelfibre alltid er aller verst. Nei, jeg greide ikke å sette meg ordentlig opp i senga om morgenen før på fredag. Da var det tid for trapperunde nr. 2 før nesen ble vent mot Sjusjøen og tre dager med lange, seige bevegelser på ski. Det er i all fall ingen tvil om hva majoriteten av mine muskelfibre foretrekker...

Utsikt over Nord-Leiret fra hoppet i Ydalir.