Jeg var først og fremst ute etter kruset som håndfast bevis på at jeg har greid merkekravet i min aldersklasse 15 ganger. Folk som brått blir interessert i turrenn i midten av mars, tror at birkebeinere får med seg et merke hvert år hvis de går fort nok. Jeg har som alle andre med en viss ansiennitet bare to: Et i sølv etter å ha greid kravet for første gang i 1998, og ett i gull etter å ha greid det for 5. gang i 2002. Riktig nok får alle som fullfører en pin i hånda rett etter målgang, men det teller ikke i Birken. Når Ola Nordmann spør om du greide merket, er det jo ikke om du fullførte eller ikke han er ute etter. En kan like det eller ikke, men "slik er det bare" i Birken.
Spenningsmoment for min del var i år knyttet til hvordan etappen i StafettBirken ville slå ut dagen etter. Med drømmeforholdene på fredag fantaserte jeg om pers tidsmessig, men det viste seg allerede før start ikke å være realistisk. Nysnø gjorde forholdene langt mer krevende enn alle hadde regnet med og gjorde sitt til at trikkeskinnene rant ut i sukkersnøen for den gemene hop.
Jeg startet i pulje 5 i år etter at seedingsskruen er blitt betydelig skrudd til de siste årene. Det er vel sånn det kommer til å bli etter hvert som birkebeinerårene går? "Du rykker stadig BAKOVER i køen!" De fem første årene etter at seedet puljestart ble innført i 2006, startet jeg i pulje 2, i 2011 og i fjor i pulje 3 og i år altså ytterligere to puljer ned. Pulja i år kvalifiserte jeg meg faktisk til i Birken for to år siden, og ingen av årets fire godt gjennomførte seedingsrenn hjalp noe på startposisjonen. Budorrennet ga pulje 5, Stenfjellrunden og Trysil Skimaraton pulje 6 og HalvBirken bare pulje 8. Hvis du ikke er debutant, er det altså ikke mye å hente på å gå seedingsrenn. Jeg har i all fall ikke gått noen dårlige renn, og har likevel blitt seedet ned to puljer....
Gjennomføringen av årets renn var helt på det jevne totalt sett - men heller ujevnt hvis en ser på utviklingen underveis. Åpningen var kontrollert, og Skramstadsætra ble passert på 42.29 som er halvannet minutt roligere enn da jeg gikk på 3.21.06 i 2008. Jeg følte jeg gikk rasjonelt og skiene satt bra til tross for løsere spor enn forventet. Fra Skramstad til toppen av Raudfjellet gikk det betydelig tråere, bostavelig talt. Som mange ganger tidligere fikk jeg en psykisk nesestyver ned fra Dølfjellet da jeg ble direkte frakjørt av "alle". Jeg angret allerede da på at jeg ikke hadde kostet på cerapulver i år. Håpet før start var at den grønn Skigo HF skulle funke like bra alene som dagen i forveien. Forholdene ble imidlertid ganske så forskjellig, og det ble gliden min også....
Det var mulig jeg nøt for lite medbrakt fra Camelbaken fra start, for jeg kan ikke huske at det har vært så langt mellom Dambua og Raudfjellet. Det er vanligvis favoritt-terreng for meg, men jeg kviknet ikke til igjen før jeg fikk fiklet fram en gel ned mot Nysætra. Ved Kvarstadsætra sørget kollega Eirik for dagens første colaoppstiver. Jeg stoppet for øvrig ikke på noen av mat- og drikkestasjonene og prøvde bevisst å navigere unna det verste sølet.
Oppover i Kvarstadlia gikk det selvsagt ikke så fort som dagen i forveien, men langt bedre enn både over Dølfjellet og Raudfjellet. På toppen av Midtfjellet visste jeg at Kjell Arild stod klar med kaffe- og colablanding, og jeg hadde akkurat svelget ned "kruttet" før løperkompis Miroslaw gjenkjente "Bakkerolfen" og kom spurtende med en cola blandet i RedBull. Det er syrlig og godt, og akkurat som på tampen av fjorårets Troll Ski, fikk jeg umiddelbart et realt kick. Innover mot Sjusjøen var det bra trøkk i gåinga/stakinga, og optimismen steg i forhold til å komme i mål under tre og en halv time.
 |
| Mirek rakk både å servere og fotografere på Midtfjellet. |
Litt urutinert kan man si, men jeg tok ikke inn mer drikke eller annen næring etter Midtfjellet. Det fikk jeg svi for på de siste kilometerne hvor det er viktig å ha igjen litt krefter i armene. Der var det ganske tomt, men alt for sent å gjøre noe med. Kombinert med dårligere glid enn gjennomsnittet rundt meg, tapte jeg ytterligere fem minutter på stipulert tid og kom passende fornøyd inn på 3.39.29. For å beskrive forskjellen på forholdene og gliden fra drømmedagen dagen i forveien, kan jeg nevne at jeg fredag skled ned fra Sjusjøen på 38 minutter uten noen anstrengelser. Lørdag brukte jeg over fire minutter lenger tid - selv om jeg jobbet maks!
Plasseringsmessig ble det i alle fall en god del bedre enn i fjorårets klisterfiasko, men 133. plass i klassen er likevel ikke helt det jeg hadde håpet på. Selv om det stadig har blitt flere og flere i klassen, har jeg en hele tiden hatt tosifret plassiffer som et realistisk mål. Jeg var ganske nøyaktig fem minutter for sent ute til å nå det målet. I forhold til mange andre som jeg liker å sammenlike meg med, var også resultatet fem minutter for dårlig til at jeg kunne si meg helt fornøyd. Plasseringen på de tre mellomtidene viser tydelig løpsutviklingen: Skramstad - 1627, Kvarstad - 1907, Sjusjøen - 1788, mål 1824 av de 14350 som fullførte.
Tida i seg selv sier ikke så mye, men den var den dårligste på 10 år. Plasseringsmessig er det min 3. dårligste av mine 18 gjennomførte renn. Bare under fiaskoen i fjor og i debuten i 1995 kom jeg lenger bak i rekka. Men, det viktigste var likevel å ta hjem kruset etter å ha greid det 15. merkekravet som jeg etterhvert har opparbeidet meg god margin til. I år ble det drøyt 24 minutter "til gode" - og det er jo det som teller på CV-en(?)!
 |
| Akkurat sånn passe fornøyd som bildet til Finn Olsen viser øyeblikket etter målgang. |
PS!
Om StafettBirken påvirket resultatet i selve Birken i den ene eller andre retningen, er jeg usikker på. Subjektivt følte jeg meg tryggere på dagsformen enn noen gang, mens jeg pulsmessig lå maginalt lavere enn tidligere. Downperiodene underveis tror jeg også i hovedsak skyldtes slurv med næringsinntaket. Konklusjon: Kjenner jeg meg selv rett kommer det ikke til å bli vanskelig å overtale meg til å ta en stafettetappe neste år heller....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar