"Ille hardt" i Fredrikstad

Passering halvveis med tre damer på slep.
(Arrangørfoto)

Fredrikstad har tre større langløp som profileres under "ille lange" løp i Fredrikstad. Jeg deltok søndag på halvmaraton i Fredrikstadløpet. Jeg synes ikke det var så "ille langt" - men jaggu var det "ille hardt" - for beina. Jeg bad egentlig om juling, og fikk det i dobbelt forstand. At jeg fikk real bank tidsmessig av alle som jeg liker å sammenlikne meg med, gjorde ikke så vondt. Det var som forventet. Å løpe 21 km på asfalt praktisk talt uten tilvenning, gjorde vondere. Men, når en ber om juling så får en som regel det, uansett om det er på fest i Østerdalen eller i Plankebyen. For på fest var jeg i helga - løperfest med over 600 løpere som nachspiel etter årets landsmøte i Kondis - norsk organisasjon for kondisjonsidrett.

Beina var langt fra klare for underlaget. Jeg har løpt mindre i første kvartal i 2013 enn på "år og dag" og stilte med to tømmerstokker allerede før start. Lørdag var jeg ute en liten for for å løpe igjennom den drøyt fem kilometer lange runden på helt ubrukelige bein. Heldigvis var de litt bedre på søndag, men de ga meg assosiasjoner til å sykle på asfalt på bare felgen. Da gruer en seg til neste dump eller i denne sammenheng, til neste skritt. Litt merkelig egentlig, eller kanskje ikke?

Tilvenningen til underlaget bestod av en 8 km lang joggetur på asfalt torsdag kveld. Da følte jeg til mine store overraskelse at jeg spratt opp til Sundsvoll og tilbake. I ettertid tror jeg kanskje løpet i helga hadde gått bedre uten den "spesialtreninga". Trolig var det den litt for spretne tilvenninga som ga uvant muskulatur. Å sitte store deler av fredagen og hele lørdag i ro i bilen og på en stol, er jeg heller ikke bygd for. Kanskje også en unnskyldning jeg kan bruke? Jeg gjorde heller jeg ikke noe for å "pumpe luft i dekkene" på forhånd. Jeg tok bare med mine Asics Hyperspeed som jeg løp minst tre maratonløp med i fjor høst, så det er nok ikke er mye demping igjen i dem.

Jeg har løpt halvmaraton i april en gang tidligere, ved akkurat samme anledning for fem år siden. Landsmøtet i Kondis var også den gang lagt til Fredrikstad, og jeg stilte i NM halvmaraton i tilnærmet samme løypa. Den gang kom jeg inn på 1.25.12 og fikk bronse etter å ha fått det tøffere og tøffere utover i løpet. Med langt bra lette bein, valgte jeg denne gang å åpne pent og pyntelig og lot alle de kjente ryggene bare fare av gårde. Den første kilometeren gikk likevel på godt under 4 minutter i unnavinden, og tankene om at det kom til å løsne dukket opp i optimistens hode også denne gangen. Jeg lot beina bestemme og prøvde å få en behagelig reise.

Kondis stilte mannsterke - og kvinnesterke i Fredrikstadløpet dagen etter landsmøtet. Her er det Ellen og vår nye sjef, Marianne, som koser seg gatene. (Foto: Heming Leira, Kondis)

Passering 1. runde sammen med Arne
Folmer som er kondis-reporter i Østfold.
(Foto: Heming Leira, Kondis)

Den første runden var litt kortere enn de tre andre, og gikk unna på 21.15. Kanskje det ville bli ca. 1.25 denne gangen også? Jeg følte meg bedre ved passering halvveis som ble gjort 43.24, og syntes egentlig det var merkelig at jeg jeg gikk opp til 22.08 på runde nr. to.  Etter at jeg hadde en lite gruppe å gjemme meg i på førsterunden, ble det smått med selskap videre. Jeg befant meg i en pulje med tre damer et stund på andrerunden, men dessverre løp de litt for ujevnt til at jeg kunne få så mye glede av damebekjentskapene denne gangen.

Resten av runddansen ble en en kamp om å holde stilen. Det kjentes helt for jævlig ut rent løpsteknisk. Jeg klampet rundt og prøvde å gjøre kurvene og humpene så skånsomme som mulig. Det var ikke noe problem å holde moralen oppe og jobbe på. Jeg var ikke sliten, og selv om det var få i sikte, kom det heller ingen bakfra. Det var bare tida som gikk fortere og fortere. Beina adlød ikke ordre selv om de fikk kontinuerlige instrukser om det motsatte. De siste to rundene gikk på 22.32 og 22.42, og sluttida ble 1.28.39 som ga 4. plass av de 19 i klasse M 50-54 og 44. plass av de 196 fullførende.

Konklusjon og programerklæring: Jeg gir meg selv tre uker, og da skal jeg love gutta i sub 38-klubben mer kamp i Sentrumsløpet. Sårene etter helgas grisebank er allerede borte, og jeg bare gleder meg til å løpe våren i møte. Akkurat som gangsperra etter den første skituren om høsten er uunngåelig, er asfaltsperra etter den første "ille harde" løpeturen nå unnagjort.

"Ille moro" med maratonstatuetten som jeg fikk overrakt av Kondispresidenten i Fredrikstad for mine 50 x 42,195 km = 2109,75 km som jeg passerte i Oslo 22.09.2012, ganske nøyaktig 16 år etter debuten samme sted. Etter det har jeg løpt to til og står nå med 52. Med samme frekvens rekker jeg 100 maraton før jeg går opp i 70-årsklassen.... (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Reportasje med masse bilder og resultater på kondis.no
Løpslogg på Garmin Connect