Fra starten på min Birbeinerdag - og UltarBirken på Sjusjøen |
Jeg kan muligens fortone meg som en nervøs survekopp etter to strake år med katastrofetenking rett i forkant. Det siste døgnet før fjorårets utgave av UltraBirken ble noget stressende med et overtråkk dagen i forveien, mens årets fadese hadde en hel måneds historikk bak seg allerede. Kort oppsummert forløp den siste ukas berg og dal-bane-oppkjøring seg slik:
Mandag: Fysioterapi ---> testløp på 5,5 km i Elverumtrimmen ---> 22.48 (årsverste resultat)
Tirsdag: En times lett fartslek på sykkel --> super mjuk legg etterpå ---> avsluttet tablettkur
Onsdag: Gikk og dømte fotballturnering hele dagen ---> stivt kne og hard legg
Torsdag: Testjogg på 5 km ---> stiv i hele leggen ---> gjenopptatt kur
Fredag: Fysioterapi m/ kinesologiteiping
Lørdag morgen småjogget jeg først en liten tur på Sjusjøen for å ta bilder av starten på UltraBirken før veien gikk nedover lia til Birkebeineren skistadion. Den morgenjoggen kjentes ikke lovende ut. Særlig utfor bakke var det vondt å sette ned høyre beinet, til tross for at tablettene sikkert også virket smertestillende. Det verste var at det var ømt nedover mot akilles akkurat som da det knøt seg i leggen på den siste joggeturen på torsdag. Jeg har ikke hatt så alvorlig skade siden 2001, men kan huske at jeg en gang senere også har kjent rene fantomsmertene i det samme beinet rett før start på Sjusjøen. Etter en forsiktig åpning forsvant smerten like brått som den kom, så jeg håpet naivt på at et under kunne skje denne gangen også. Forskjellen var imidlertid at nå hadde drittet vært der en hel måned - og var i alle fall ingen innbilt fantomsmerte...
Etter en meget lett oppvarming for å spare beinet, ruslet jeg som en av de aller siste inn i båsen rett før starten smalt for pulje 1, ti minutter etter eliten og fem minutter etter de beste damene. Det var flere kjente i baktroppen, men alle tanker om kompiskjøring forsvant på de første asfalterte meterne. Annen hvert steg var et helvete! Dette var verre enn noen gang, og jeg la meg tvert ut på gruskanten for å minske støtene oppover leggen. Oppover de første bratte kneikene kjente jeg det litt i lårene - selv om det ikke var noen pangåpning akkurat. Høyre labb likte både underlaget og vinkelen bedre, og de første 6,5 kiometerne til løypas høyeste punkt gikk slett ikke så verst. Arild og Pål var overraskende nok fortsatt i sikte, og håpet om å gjennomføre på anstendig vis steg gradvis. Ironisk nok kunne det virke som om vårens få trappeøkter hadde noe for seg likevel.
Så, i området ved Kroken bød Erik fra "Lucky Næroset" på energidrikk, og jeg fikk i meg et helt krus. Tankene var hele tiden på å holde det gående og greie merketida som jeg ut fra forårets resultater visste ville ligge på rundt 1.45. Ved siste drikkestasjon lå jeg overraskende nok hele ti minutter foran. Hva som er psykisk og fysisk vet jeg ikke, men verken kneet eller leggen var vond lenger. Lucky me!
Jeg hadde rukket å grue meg skikkelig for den aller bratteste og noe kronglete nedløpinga, men nå var det utrolig nok bare å slippe på. Jeg plukket først noen av elitedamene før jeg blant en god del andre kunne skimte Arilds røde Veldre-singlett. Jeg ble igjen interessert i klokka, siden jeg på forhånd hadde garantert at han kom til senke persen sin fra i fjor på 1.38. Jeg var like høyt oppe som om jeg hadde gjort et kjempeløp etter mentalt å ha vært igjennom ale scenarier fra 1.45 via DNF til sub-1.40 på min vei. Skjønt DNF er mer aktuelt på gravsteinen en på noen resultatliste for mitt vedkommende. Det gjenstår fortsatt, og det er jeg aller mest fornøyd med etter årets Birkebeinerløp.
Vurderingen om å starte var riktig, og selv på et såpass kort løp kan en oppleve flere opp- og nedturer. Det er selvsagt aller best når oppturen kommer mot slutten, og i år må jeg bare ut fra omstendighetene si meg mer enn enn fornøyd med 1.35.35 og 69. plass av de 417 som fullførte i M 50-54 år. 11 minutter og 10 sekunder under merketida var rimelig fjernt fra mine tanker å sent som halvveis i løpet. Denne løypa skal jeg lett løpe under halvannen time, sa jeg til meg - selv om det bare tull å si. Slikt må bevises - neste år!
Litt nærmere kikk på passeringstider underbygger utviklingen: Jeg var på hhv. 929 og 934. plass totalt av alle løpere på de to første passeringene før Sjøætervegen. Etter å ha haltet meg farm til Kroken ved 14,5 km hadde jeg tapt nesten 200 plasser og lå som nr. 1112. På den siste tredelen løp jeg fram 100 plasser igjen slik at det var 964 menn og 49 kvinner foran meg av de totalt 6062 som fullførte det 20,5 km lange "grusvegløpet". Det passer jo meg bare bra at det blir stadig mer lettløpt - men i år var alt i Birkebeiner-bakvendt-land for meg. Midtpartiet ble en lidelse bare fordi det der var så inni granskauen - bokstavelig talt - lettløpt.
Resultater fra Birkebeinerløpet
De beste lokale resultatene og masse bilder på kondis.no
Løpslogg på Garmin Connect
(OBS! Pulsregisteringene ble riv ruskende feil på siste halvdel pga. at beltet ble tørt!!)
De beste lokale resultatene og masse bilder på kondis.no
Løpslogg på Garmin Connect
(OBS! Pulsregisteringene ble riv ruskende feil på siste halvdel pga. at beltet ble tørt!!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar