Det er IKKE størrelsen det kommer an på...

Den første uka av ferien ble benyttet til en sårt tiltrengt oppussing av hjemmekontoret. Ikke spesielt morsomt for en med ti tommeltotter, men denne sommerens lille prosjekt hadde sine morsomme - og nostalgiske sider. Mens mange påstår de stuer vekk glass og pokaler i pappkasser i kjelleren står mine på geledd på hyller lett synlig på nettopp kontoret (fordi de er ikke "godkjent" som pynt i stua!)

Nå måtte de flyttes på for å få fjernet fillete tapet og deretter få påført "morgendis" på veggene. Dermed ble det også en sårt tiltrengt runde med støvfilla, og en nitidig sortering før de kom på plass igjen på enda mer strigla rekker. Jeg tror ikke helt på de av mine medmosjonister som påstår at premier ikke betyr noen verdens ting. For meg er minner viktig, og da er det ikke størrelsen det kommer an på. Derfor tok det lenger tid enn beregnet for å få små og store minner inn i hyllene igjen......

Etter en mannsalder med rimelig hyppig deltakelse i diverse konkurranser, er det blitt mye "standardvare" som fruen med rette kommenterer: "Hva skal du med alt dette?" Sånn sett er premier som "en har bruk for" å foretrekke, men det betyr også at de etter en tid er "oppbrukt". Ute av syne - ute av sinn osv. Dermed fremkaller de heller ikke de gode minnene om små eller store "bragder" som jeg har oppnådd helt for meg selv.

Under ryddingen her om dagen "fant" jeg igjen den første pokalen som jeg vant. Det var ikke store saken, men jeg husker den veldig godt. Jeg deltok i Kjekevegmarsjen i Solør for andre gang i 1995. Som mange marsjer i sørfylket hadde den også konkurranseklasse, og det var pokaler til de 10. beste. Derfor minnes jeg at det var "stort" selv om jeg fikk den minste pokalen i mitt andre forsøk. Året før hadde  Kjell Arild og jeg nemlig debutert med å bli "nesten-premiert" med hhv. 12 og 13 . plass etter turen fra Breisjøbeget til Dulpetorpet på Hof Finnskog.

Pokaler er det blitt en del av etter hvert og noen mer prangende enn andre uten at de har større plass i minnet. Øverst på hylla står det en glitrende vandrepokal som ganske så ufortjent er blitt meg "til odel og eie". Skjebnen  skulle nemlig ha det til at jeg tok et napp i vandrepokalen i Forstialøpet (tidl. Norsk skog-løpet) på Braskereidfoss i 2001. Nedgang i deltakelsen gjorde at det også ble det siste, og dermed fikk jeg lov å beholde den gedigne pokalen. Prestasjonen var ikke i samme størrelsesorden, selv om jeg fikk vandrepokalen til odel og eie etter et forsøk, ble jeg nemlig klart slått av beste dame ......

Hvordan kan jeg huske detaljene fra både femten og tjue år tilbake? Trolig fordi de betyr noe for meg, godt hjulpet av min nitidige loggføring av konkurranser (og trening) fra starten på "mitt nye liv", dvs. 1. juli 1994. Jeg har et regneark hvor alt er registrert - fra tider, distanser og plasseringer - til premier. Det samme gjelder resultater og til og med "vernverdige" startnummer som er plassert kronologisk i A4-permer nederst i den samme reolen. Et utfordring i den digitale verden som jeg ellers prøver å henge med i, men jeg tviholder på det analoge i noen sammenhenger.

Galskap vil kanskje du si, men for meg er det faktisk betydningsfull galskap. Det langt mer meningsfullt i min øyne enn å samle på antikviteter som for meg er "gammalt ræl" som andre har brukt og slitt ut. Jeg samler på "ting" som er knyttet til mine egne store og små opplevelser. Jeg har hørt noen si at historiske gjenstander eller bygninger "har sjel" - da må vel det også gjelde premier?