Den lange vegen tilbake

"Det går brattar no! (Foto: Frode Monsen)

Midt i juli, midt på sommeren, midt i ferien - og midt i blinken for å gjøre opp status for grunnlaget foran høsten og vinterens utfordringer. Femundløpet ble vårsesongens (eneste) høydepunkt, og bidro til at jeg fikk igjen trua på at jeg kan være i stand til å løpe. Likevel er det helt klart at jeg har en lang - og bratt - veg å gå. Målet for høsten er fortsatt å stille godt forberedt til UltraVasan med ni timer som mål lørdag 22. august, dvs. om fem uker.

I motsetning til i fjor sommer tar jeg bokstavelige talt den lange vegen mot målet. Ingen korte konkurranser og ingen korte intervaller/tempotreninger før jeg er helt sikker på at kneet tåler det. Akkurat nå tåler det godt å løpe rolig, og jeg kjører, klok av skade, all kapasitetstrening i bratte motbakker.

Nøkkeløktene i de fem ukene som gjenstår er selvfølgelig ukas langtur som nå må økes gradvis fra tre til fire timer. I fjor var Kongsvinger Maraton den eneste av de fem langturene jeg rakk på beina som var noe særlig over tre timer. Jeg skal delta der i år også, i tillegg til det 23,5 km lange Sjusjøløpet, de to første helgene i august, men det er kun med tanke på å holde litt "overfart" over tid. Farten som trengs for å løpe de ni milene mellom Sälen og Mora på ni timer er jo akkurat 6 minutter pr. km, så det er jo ikke nødvendig med noe tempotrening akkurat....

Apropos fart så har jeg lekt meg en del med "nulløp" i sommer. Siden jeg foreløpig ikke tåler å løpe fortere, prøver jeg å løpe jevnere og gradvis lengre. Dvs. at jeg legger opp løperturen som to kortere runder, og kontrollerer rundetidene etter at jeg har prøvd å løpe så jevnt som mulig bare på følelsen. Det er "juks" å sjekke hvordan jeg ligger an underveis.

Det samme prinsippet har jeg forøvrig brukt en del med elevene mine for å motivere til å holde innsatsen oppe over tid. Den som har 0 sekunder forskjell på de to halvdelene har løst oppgaven perfekt. For urutinerte løpere er det fort gjort å starte for fort, og selv rutinerte maratonløpere (meg selv inkludert) sliter med å få til negativ spilt - dvs. å løpe andre halvdel litt raskere enn første. Jeg har forsatt ikke fått det 100% til på trening! I runder på 5 - 10 km har jeg vært innenfor 10-15 sekunder når jeg "kobler inn cruise-controllen". Pulsen går et slag eller to opp selv om dette er snakk om helt rolig langkjøring, og er nok den opplagte grunnen til at det ikke er så lett å få til på høyere intensitet. Av fysiologiske årsaker som jeg ikke skal begi meg innpå her, må kroppen jobbe hardere for å opprettholde intenisteten.

Grunnlaget forøvrig er det ingen til å si på. Jeg har faktisk brutt noen små barrièrer i treningsarbeidet i vår og sommer som underbygger det. Jeg har kjørt lengre turer både på sykkel og rulleski enn tidligere. F.eks. har jeg hatt min første sykkeltur over 10 mil og jeg har også staket lenger og brattere enn noen gang. Det har også blitt en god del raske, halvlange fotturer sammen med Bjørg takket være det geniale ti-på-topp-opplegget både i Elverum og Ringsaker.

Ti-på-topp-tur til Eikstoppen på Helgøya.

Den spesifikke styrketreninga for knærne blir heller ikke glemt selv om ferie betyr at den må gjøre nye steder. Med strikk, balansepute og  kettlebell i bagasjen blir den fulgt opp med små økter annen hver dag. Det nye nå er at jeg jobber bevisst med å styrke muskulaturen i hofta med tanke på at det også kan være en indirekte årsak til de evigvarende (?)  kneproblemene mine. Jeg sier likevel som DDE - "Det går likar no" - eller kanskje enda mer dekkende "Det går brattar no!"