torsdag 11. februar 2016

Rubb og trøbbel i Stenfjellrunden

Ikke utslitt, men utslått på Gåsbu (Foto: Stein Arne Negård)
Lørdag stod Stenfjellrunden med en viss forventning på terminlista. Årets tredje turrenn gikk i en velkjent trasé ettersom jeg har deltatt på Gåsbu sju ganger tidligere, hvorav seks ganger etter at det ble forlenget fra 35 til 42 km for å bli seedingsrenn. Persen i traséen er på 2.26, men jeg har vært helt oppe i  2.52 på trøblete føre. En kikk i treningsdagbok minnet meg om at jeg ikke alltid har vært noen i stakemaskin i Vangsåsen, snarere tvert i mot. Kommentarer som "gikk tom og ble slapp i armene" og "ble sliten i armene halvveis" går igjen, og var nok noe som lå i bakhodet da strategien ble lagt fredag kveld....

Værprognosene dagene i forveien var ganske entydige med nysnø og omslag til varmegrader. Ganske så opplagt rubbeføre, altså! Jeg gjorde likevel klar to par, et med mjuk voks og et med sandpapir i festesona. For første gang i år kosta jeg også på cerapulver på toppen av Swix Marathon-voksen. Zeroski ble forresten bare nesten  kjøpt i fjor, og i år har jeg vurdert og ventet på om ski med feller kan være et alternativ pga. større bruksområde, i alle fall til trening. Dermed er skiparken ennå ikke blitt utvidet fra hele to par brukbare klassisk ski (+ et par grusski).

Prognosene slo til, og med Jan Erik som passasjer bar det som alltid lystig avgårde opp i tåka. Både han og jeg har prøvd ut litt forskjellig i årenes løp i troen på at akkurat i dag har jeg gjort noe virkelig smart. Teip og rubb i Birken kan nevnes som eksempel på våre mindre vellykka eksperimenter. Denne gangen hadde Jan Erik bestemt seg for å stake hele Stenfjellrunden! Jeg må si jeg var litt skeptisk uten å gi uttrykk for det. Minnene om lamme skuldre og armer og de to seige oppstigningene til Stenfjellet var ikke forenelig med å se meg pigge opp.

Typisk nok oppdaget jeg sent fredag at det var det tomt i smørekofferten for anti-is-spray til bruk i festesona. Jeg kunne jo stresset innom for å få tak i en på vegen opp på lørdag, men valgte å satse på at pulver ville gjøre samme nytten. Jeg prøvde først uten noe i rubben etter ankomst på Gåsbu men kjente med en gang at rubbinga var for dårlig. Jeg rufset over en gang til med 60-papir og fikk det til å sitte litt bedre i bakkene ved stadion. Jeg turde likevel ikke annet enn å gni inn bra med cerapulver før jeg småskeptisk la ut skiene i feltet.

Både Jan Erik og jeg stilte i pulje 1 og trengte ikke  stresse for å komme fram i feltet. Etter litt trekkspill i de første kneikene fløt det greit, og jeg jabbet meg opp på siden av en velkjent piggende skikkelse i gul og svart Team Sport1-dress. I neste kneik lå han på bakskiene og så at jeg ga luke framover. Forespørselen om å hoppe inn til høyre ble umiddelbart akseptert og takket høflig for - og det skulle vise seg å være det siste jeg så av reisekameraten med ski på beina den dagen....

Jeg ble gående å lure meg opp stigningen mot Stenfjellet og forestillingen om at det var her ville jeg legge piggeren bak meg slo ikke til. Jeg ble i stedet gående med Tor Kristian som også forgjeves hadde prøvd å få feste, men med VR70. Mens han prøvde å pigge seg opp, fikk jeg sånn noen lunde feste mellom de blanke sporene. I den første lange utforkjøringene hadde jeg brukbar gli i forhold til Edvard og Ole Martin, mens Tork kom bakfra igjen som ei kule.
Tor Kristian med to blad Bakken litt lenger nedi bakken helt i starten.

Opp igjen fra Bårdsætra ble det bare jabbing utenfor sporet, og alle uanntatt Tork forsvant framme i tåka før det verste var gjort i forhold tl høydemeter oppe på Stenfjellet igjen. Dermed hadde jeg trua på at jeg skulle stake meg greit gjennom resten. Gliden var imidlertid varierende og det blanke sporet ga merkbart sug. Selv om jeg vinglet fra side til side som en med alt for mye innabords, gikk det tungt uansett spor, trolig pga. rubben men kanskje også pga. for fin struktur.

Da Lin Iren og en liten gruppe fra pulje 2 kom bakfra i sløyfa opp mot Målia, satte jeg inn alt jeg hadde for å følge oppmuntringen fra klubbvenninna om å henge meg på, men måtte gi opp etter bare noen få hundre meter. Etter en oppkvikkende drink fra Åge på Team Parkettpartner-stasjonen ved Krakholen ble det litt mer trøkk i stakinga igjen, og da årets Trysil-Knut- og tidligere Vasalopp-vinner Ulrica Persson kom sigende bakfra, var kamplysten litt tilbake. Hun gikk fra meg i alle kneikene tilbake mot stadion med adskillig bedre feste, men jeg kjørte henne inn igjen og var til hårfint foran i mål - men slått med fem minutter. Ikke så "helgæli" tenkte jeg først, siden hun også slo meg med nesten fire minutter også i Trysil-Knut rennet for 14 dager siden. Det var nok imidlertid ingen topp dag for Vasaloppvinneren fra 2001 og 2013 heller på Hedmaksvidda denne gangen.
Ulrica Persson 
Resymé av Stenfjellrunden 2016:
For dårlig forarbeid og strategi som ga et realt prestisjetap, men med en godkjent arbeidsmoral på en ellers middelmådig dag. Jan Erik kom nemlig meget bra fra debuten som "stakemaskin" til tross for en ødelagt trinse tidlig i løpet. Jeg må helt tilbake i Birken i 2003 for finne sist han knuste meg med seks minutter eller mer, men jeg velger å se det positive i at nesestyveren stimulerer meg til å prøve samme taktikk selv....

Jan Erik klokket inn på 2.27.31