 |
| Med Dag Silkoset i hælene på Rådhusplassen. (Foto: Bjørn Johanessen, Kondis) |
Oslo Maraton er det største en kan være med som løper i Norge, og lørdag var
det på høy tid å prøve meg på en halvmaraton igjen. Målet var høyt og tydelig definert
og skjemaet lagt med 4.15-fart fra første meter. Med unntak av noen
Birkebeinerløp har det blitt sparsommelig med erfaring på både distansen og
underlaget de siste årene, uten at det hadde vært spesielt langt framme i
bevisstheten i forberedelsene. Riktig nok hadde jeg et habilt forsøk på
Jessheim i midten av november i fjor, men for øvrig er det «år og dag» siden de
foregående 70 forsøkene.
Været ble nesten for fint lørdag etter at det var litt overskyet for maratonløperne som startet på morgenen. Starten min gikk kl 1330, og t-skjorta kunne med fordel ha vært byttet ut med singletten som også var med i sekken. Jeg var også sterk i tvil om skovalget, men endte opp med et par lette, nesten ubrukte Mizuno Sayonara i stedet for alternativet Hooka Clifton som har mer enn nok demping. Det viste seg å være feil, da jeg ble ganske så sår under høyrebeinet. Litt urutinert med uvante sko, men det var likevel ikke det minst rutinerte jeg foretok meg denne dagen….
Med 1.30 som realistisk (?) mål, hadde jeg meldt meg på den første av sju puljer. En av fartsholderne med 1.30 som sluttid og 4.15 min/km tydelig markert på beachflagget var blinket ut i det tette startfeltet, og Esther og Pål Einar ble ønsket lykke til før vi sneglet oss over startstreken et halvt minutt etter at startskuddet smalt.
Jeg hadde lovet meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skulle løpe en meter i høyere tempo fra start og hadde full kontroll på km-tidene fra første passering. Litt avvik mellom GPS-en og km-skiltene til tross, jeg lå helt perfekt an med den nevnte fartsholderen lett synlig hele vegen. Med 4.11, 4.14 og 4.13 (+ noen sekunder mer iflg. km-skiltene) på de tre første kilometerne, overbeviste jeg meg selv om at jeg hadde litt mer inne og brukte fortauet til å passere fartsholderen. Jeg fikk ikke med meg at den fjerde og lette km ned til Schøyen gikk på 3.58, men de neste på 4.16, 4.13, 4.17 og 4.18 var kontrollerte og helt «som i gamle dager».
På vei over Aker Brygge etter 8 km kom Esther smilende mens jeg begynte å merke det både i låra og under beinet. Det var vondt å sette ned høyre beinet, men følelsen av å gradvis gå fra å flyte til å jobbe hardt og likevel ikke holde farten, var ikke til å ta feil av. Jeg prøvde med å ta gelen litt tidligere enn planlagt, men det ga dessverre ingen energiboost denne gangen.
Resten er egentlig ikke så mye å snakke om. Det var en kamp om å holde stilen i stadig saktere fart. Gruspartiene før og etter vending ved Sørenga føltes ekstra ille, men aller verst var det å krabbe seg opp rundt Botanisk hage på Tøyen. En km-fart på godt over 5 minutter sier vel sitt? Brosteinen på Karl Johan har jeg aldri likt, og denne gangen hadde de plassert gjerdene slik at det var umulig å løpe på fortauskanten også. Jeg lengtet bare etter å karre meg til mål og få byttet til mine mjuke heldempa Hooka. Tida hadde jeg for lengst sluttet å tenke på, og var mer opptatt av om Esther som jeg møtte i misunnelsesverdig fint driv ut av «strafferunden» på Karl Johan ville greie vårt felles mål om halvannen time.
Den uinteressante fasiten ble 1.36.28 og 27. plass av de 281 i klassen min og 863 totalt av de 8006 fullførende på distansen. Rundt den første 10-prosenten i begge sammenhenger høres ikke så fullgæli ut, men i denne mosjonsfesten er det ikke nivået sammenliknbart med f. eks. Birkebeinerløpet.
Jeg skjønte jo lenge før målgang at jeg i likhet med mange andre løp i år hadde åpnet for hardt. Hva tida ville blitt med en ideell åpning i forhold til formen, er jo umulig å si. At det uansett ikke ville holdt til 1.30 er helt klart, og den som intet våger intet vinner. Derfor inge sure miner! Beina er ikke godt nok trent for verken farten eller underlaget i 21 km ennå, men jeg gleder meg paradoksalt nok over at det var årets raskeste 10 km på den første halvdelen. Med 42.58 var det nemlig noen sekunder bedre enn Veldremila på tartanen på Sveum for en måned tid siden. Det er viktig å ta med seg det positive selv når en løper «med hue under armen og armen i bind» som min favoritt Øystein Sunde synger om. At han også har driti ut Oslo Maraton med sin nidvise får så gå, siden jeg dreit meg ut sjæl med typisk urutinert løping i mitt 19. forsøk i Oslo maraton. Men - om en fem uker er det Hytteplanmila og om sju uker er det Jessheim vintermaraton….
Været ble nesten for fint lørdag etter at det var litt overskyet for maratonløperne som startet på morgenen. Starten min gikk kl 1330, og t-skjorta kunne med fordel ha vært byttet ut med singletten som også var med i sekken. Jeg var også sterk i tvil om skovalget, men endte opp med et par lette, nesten ubrukte Mizuno Sayonara i stedet for alternativet Hooka Clifton som har mer enn nok demping. Det viste seg å være feil, da jeg ble ganske så sår under høyrebeinet. Litt urutinert med uvante sko, men det var likevel ikke det minst rutinerte jeg foretok meg denne dagen….
Med 1.30 som realistisk (?) mål, hadde jeg meldt meg på den første av sju puljer. En av fartsholderne med 1.30 som sluttid og 4.15 min/km tydelig markert på beachflagget var blinket ut i det tette startfeltet, og Esther og Pål Einar ble ønsket lykke til før vi sneglet oss over startstreken et halvt minutt etter at startskuddet smalt.
Jeg hadde lovet meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skulle løpe en meter i høyere tempo fra start og hadde full kontroll på km-tidene fra første passering. Litt avvik mellom GPS-en og km-skiltene til tross, jeg lå helt perfekt an med den nevnte fartsholderen lett synlig hele vegen. Med 4.11, 4.14 og 4.13 (+ noen sekunder mer iflg. km-skiltene) på de tre første kilometerne, overbeviste jeg meg selv om at jeg hadde litt mer inne og brukte fortauet til å passere fartsholderen. Jeg fikk ikke med meg at den fjerde og lette km ned til Schøyen gikk på 3.58, men de neste på 4.16, 4.13, 4.17 og 4.18 var kontrollerte og helt «som i gamle dager».
På vei over Aker Brygge etter 8 km kom Esther smilende mens jeg begynte å merke det både i låra og under beinet. Det var vondt å sette ned høyre beinet, men følelsen av å gradvis gå fra å flyte til å jobbe hardt og likevel ikke holde farten, var ikke til å ta feil av. Jeg prøvde med å ta gelen litt tidligere enn planlagt, men det ga dessverre ingen energiboost denne gangen.
Resten er egentlig ikke så mye å snakke om. Det var en kamp om å holde stilen i stadig saktere fart. Gruspartiene før og etter vending ved Sørenga føltes ekstra ille, men aller verst var det å krabbe seg opp rundt Botanisk hage på Tøyen. En km-fart på godt over 5 minutter sier vel sitt? Brosteinen på Karl Johan har jeg aldri likt, og denne gangen hadde de plassert gjerdene slik at det var umulig å løpe på fortauskanten også. Jeg lengtet bare etter å karre meg til mål og få byttet til mine mjuke heldempa Hooka. Tida hadde jeg for lengst sluttet å tenke på, og var mer opptatt av om Esther som jeg møtte i misunnelsesverdig fint driv ut av «strafferunden» på Karl Johan ville greie vårt felles mål om halvannen time.
Den uinteressante fasiten ble 1.36.28 og 27. plass av de 281 i klassen min og 863 totalt av de 8006 fullførende på distansen. Rundt den første 10-prosenten i begge sammenhenger høres ikke så fullgæli ut, men i denne mosjonsfesten er det ikke nivået sammenliknbart med f. eks. Birkebeinerløpet.
Jeg skjønte jo lenge før målgang at jeg i likhet med mange andre løp i år hadde åpnet for hardt. Hva tida ville blitt med en ideell åpning i forhold til formen, er jo umulig å si. At det uansett ikke ville holdt til 1.30 er helt klart, og den som intet våger intet vinner. Derfor inge sure miner! Beina er ikke godt nok trent for verken farten eller underlaget i 21 km ennå, men jeg gleder meg paradoksalt nok over at det var årets raskeste 10 km på den første halvdelen. Med 42.58 var det nemlig noen sekunder bedre enn Veldremila på tartanen på Sveum for en måned tid siden. Det er viktig å ta med seg det positive selv når en løper «med hue under armen og armen i bind» som min favoritt Øystein Sunde synger om. At han også har driti ut Oslo Maraton med sin nidvise får så gå, siden jeg dreit meg ut sjæl med typisk urutinert løping i mitt 19. forsøk i Oslo maraton. Men - om en fem uker er det Hytteplanmila og om sju uker er det Jessheim vintermaraton….
ALLE RESULTATER
Rolf Bakken
Rolf Bakken
|
|
punkt
|
tid
|
fart
|
o/a
|
kjønn
|
klasse
|
split
|
fart
|
o/a
|
kjønn
|
klasse
|
5 km
|
21:42
|
4:21
|
549
|
513
|
15
|
21:42
|
4:21
|
549
|
513
|
15
|
10 km
|
42:58
|
4:18
|
655
|
613
|
17
|
21:16
|
4:16
|
687
|
643
|
21
|
15 km
|
1:06:39
|
4:27
|
743
|
684
|
23
|
23:42
|
4:45
|
1025
|
924
|
36
|
20,2km
|
1:32:11
|
4:34
|
834
|
759
|
27
|
25:32
|
4:55
|
1335
|
1156
|
48
|
21,1km
|
1:36:28
|
4:35
|
863
|
782
|
27
|
4:18
|
4:48
|
1943
|
1588
|
62
|
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar