mandag 20. mars 2017

Den 21. og letteste Birken

Ikke spesielt sliten birkebeiner sekunder etter målgang
(Foto: Finn Olsen)
Stakedebuten i Birken er unnagjort og jeg kan ikke annet enn å si meg godt fornøyd. Hvis jeg tenker på selve opplevelsen bør jeg si strålende fornøyd, men så var det disse minuttene som gikk litt fort på slutten da. Underveis var jeg nemlig ganske sikker på at jeg ville greie å slå persen min fra 2010 på 3.21.17.

Litt blærete ikke å si seg 100% fornøyd med å stake over på 3.24.12, men det var bare de knappe tre minuttene som manglet på å sette prikken over i-en. Med fare for å bli stemplet som eplekjekk tør jeg påstå at det var min letteste tur over fjellet noen gang. Selv om jeg glemte igjen pulsbeltet mitt på Sjusjøen etter HalvBirken forrige helg og derfor ikke har noen pulsdata å slå i bordet med, er jeg ikke i tvil om at belastningen i alle fall på hjerte og lunger ved staking er betydelig lavere enn ved tradisjonell klassisk langrenn. Når jeg så ikke fikk noen vondter verken under løpet eller nå i dagene etter løpet, så skal man vel ikke klage? Riktig nok hadde jeg litt krampetendenser i magen da jeg skulle rett meg opp og hogge til med stavene igjen i en slak stigning da det var igjen 8 km, men det tar jeg bare som et tegn på at jeg bruker magemusklene riktig.

Rammene rundt vinterens høydepunkt ble enda bedre enn det jeg og de 7777 andre deltakerne hadde håpet på. Stabile temperaturer på minussiden og minimalt med vind over hele fjellet ga nesten rekordføre. Det meste gikk egentlig på autopilot på lørdag. Forberedelsene var gjennomført med en stoisk ro og "superstake-fetter" Jan Erik og jeg hadde all verdens tid etter at vi ankom start en god time før startskuddet smalt for henholdsvis pulje 2 og 3. Selv om det tegnet til å bli uproblematisk mht. festesmurning, var det befriende å slippe å tenke på nervelag og ta det med kunsende ro at skia var så bakglatte som mulig. Ingen av oss er noen smøreeksperter og kanskje er det litt derfor at vi med glød har kastet oss over stavene? Jan Erik tok spranget tidlig i fjorårs-sesongen, mens jeg har kommet piggende etter - bokstavelig talt - i år.

Gutta krutt med trua på egne stakeferdigheter før start!
Jeg fikk startposisjon i første rekke i pulja med start ti over åtte og hadde god tid å bivåne veteraner, kvinner og menn elite legge av gårde mens helikopteret suste over tretoppene. Etter noen minutter med jogging og filming, var jeg skjerpet og klar. Ikke stresset, bare utålmodig på å komme i gang og finne rytmen i pigginga som skulle holdes nesten uforandret i de realtivt jevne stigningene opp til Skramstad.

Solbriller bruker jeg bare når jeg må, så de puttet jeg i sekken. Det  viste deg å være litt pessimistisk, i påskesola som kom enda tidligere enn anmeldt, men forøvrig fungerte alt tekniske fra første meter. Litt overrasket at det var så få å se som pigget seg av gårde i pulja mi, og som seg forventet ség jeg litt bakover i pulja på de første kilometerne. Før jeg ble ordentlig varm må jeg innrømme at jeg nok kunne tenkt meg å ta noen fraspark. Stavtakene var overraskende opphakket og løse på sine steder på den første mila og gjorde at jeg kom ut av rytmen, men hjulet gikk da rundt og Skramstad ble passert rett over 41 minutter. En av mine aller raskest åpninger så langt jeg kan huske, og en kontrollert og fornuftig start.

Opp mot Hemmelfjellet kom første "Technical Control" og jeg skjerpet meg 100 % i de få fiskbeinstakene jeg fant det for godt å ta for å løse opp. En varm toddy av Kjetil i dumpa før Dølfjellet var god variasjon fra Squeezy-blandingen jeg allerede hadde supet flere ganger av. Planen var å greie meg med den og noen Maxim-géler og ikke stoppe på noen av matstasjonene, noe som holdt bra denne gangen. I kjøligere vær har jeg hatt problemer med at den isolerte slangen på Camelbaken har frosset igjen. Ned fra Dølfjellet trælet jeg litt med å få lirket opp den første gélen fra sidelomma på sekken, men jeg fikk den ned samtidig som jeg meget tilfreds konstaterte at jeg i alle fall ikke hadde dårligere glid enn snittet på dagens første fartsetappe.

I en av de bittesmå kneikene rett etter Dambua løftet jeg ikke stavene høyt nok og gikk rett på trynet. Dagens andre (og siste) banneord ble servert, men jeg tapte minimalt og tok det som en påminning om å skjerpe teknikken. Partiet over Raudfjellet og over Nysæteråsen er et vakkert skue på sånne dager, og da Simon kom opp på siden utenfor sporet, slengte jeg meg ut og fikk en enda billigere reise ned i Åstadalen.

Mot Kvarstad fikk jeg etter litt om og men i meg nok en seig oppkvikker og søg innpå rikelig med medbragt for å være ladet for å restarte i dagens Birk. Vidar kom frisk og rask bakfra nederst i lia, men jeg var fullt fokusert på å stå mitt eget løp de neste 6 kilometerne til jeg hadde rundet Midtfjellet. Dagens andre lille fiskebeinsone ble som planlagt gjennomført akkurat der Stein Arne som vanlig stod og knipset slitne bilder i den øverste del av lia.




Stilstudie i Kvarstadlia tatt på mitt aller slakkeste. Neste år må du stå et annet sted, Stein Arne!
Hilde til Jan Erik stod ved stolpen sin mellom Grunna og Midtfjellet og ropte "fire minutter bak". Det kunne jo  tolkes på to måter siden han startet fem minutter før, men jeg valgte realistisk nok å tolke det som ni minutter etter i tid og fire minutter etter i løpstid. I ettertid viste det seg nok at det var en sympatisk sekundering alá Finn Hågen Krogh vs. Sergey Ustiugov i stafetten Lahti, da jeg nok i realiteten var et par minutter lenger bak. Det var fire minutter på Kvarstad og sju på Sjusjøen - til superstake-fetter'ns favør selvsagt - som ble til 9.24 min. i mål. Imponerende av en 60-åring å perse med sju minutter når han har prøvd 25 ganger før!

Oppe på Midtfjellet kom Ola som jeg hadde hatt selskap av ved Skramstad tilbake, og jeg klistret meg til bakskia hans og fikk en fin tur fram til de små kneikene etter Fjellelva. Her stod Kjell Arild med etterlengtet cola som gikk ned på styrten før jeg hev meg over stavene for å få bakskia til Ola igjen. Han hadde nok litt mer å gå med opp til Sjusjøen, og det viste seg også at gliden var hakket bedre, så det ble med forsøket.

Turen nedover lia gikk som en drøm og jeg regnet meg som vanlig fram til sluttida ved hvert km-skilt. Allerede før Kvarstad hadde jeg grovt anslått at målet om pers var godt innenfor rekkevidde. Selv om jeg følte at det gikk bra unna i de stødige sporene nedover Sjøsæterlia, og de var en strek i regninga da jeg skjønte at det faktisk gikk saktere enn med sug på de samme skia under HalvBirken seks dager tidligere. Da ble det 33.36 mens det nå utrolig nok ble over tre minutter lenger tid. Jeg hadde kalkulert med at det ville gå minst like fort siden jeg hadde brukbar gli i forhold til de aller fleste, og det ble en aldri så liten nedtur da jeg så at det ikke ville gå allikevel. Lett både i kropp og sjel tok jeg likevel av meg lua for egen prestasjon da jeg passerte målstreken. Dette var da ingen sak for Stakerolfen!

Etter rennet har jeg lekt meg med å sammelikne StakeBirken med mine seks foregående gjennomføringer med feste. Det har selvsagt vært store variasjoner i føret, men likevel en artig "studie". Her er passeringstidene de siste sju gangene:

År Skramstad Kvarstad Sjusjøen Mål
2010 00:40:55 01:51:20 02:44:10 03:21:17
2011 00:42:01 02:01:47 02:55:04 03:32:29
2012 00:46:22 02:05:02 03:00:59 03:42:26
2013 00:42:29 02:00:13 02:57:26 03:39:29
2015 00:42:22 01:57:22 02:53:21 03:29:19
2016 00:42:25 01:55:17 02:50:11 03:30:09
2017 00:41:14 01:52:27 02:47:27 03:24:12

Og her er de tilsvarende strekktidene :

År Start-Skram Skram-Kvar Kvar-Sjusj Sjusj-Mål
2010 00:40:55 01:10:25 00:52:50 00:37:07
2011 00:42:01 01:19:46 00:53:17 00:37:25
2012 00:46:22 01:18:40 00:55:57 00:41:27
2013 00:42:29 01:17:44 00:57:13 00:42:03
2015 00:42:22 01:15:00 00:55:59 00:35:58
2016 00:42:25 01:12:52 00:54:54 00:39:58
2017 00:41:14 01:11:13 00:55:00 00:36:45

Oppsummert forteller tallene at jeg "tapte persen" mellom Kvarstad og Sjusjøen (dvs. Midtfjellet), noe som stemmer med min subjektive følelse. Jeg var ikke muskulært sliten, men ble for treg i det avgjørende partiet som hvert år "skiller klinten fra hveten." Plasseringene i klassen understreker utviklingen som var 59 på Skramstad, 49 på Kvarstad og 60 både på Sjusjøen og i mål. Da er det vel bare å ta enda flere og tøffere økter opp fra Kvarstadlia til vinteren - med eller uten feste? "That's the question!- Taim vill sjåv!"

Det blir jo helt hypotetisk, men ut fra det grunnlaget jeg har lagt i vinter bl.a. ved å stake alle turrenn på blanke ski, tror jeg neppe jeg hadde gått noe fortere med feste selv om forholdene ikke var særlig utslagsgivende verken i den ene eller andre retningen denne gangen. Mer kurante smøreforhold er det vel vanskelig å få? Det eneste jeg overhørte av klager på ski i Håkons Hall lørdag var noen få som hadde vært litt for rause med festesmurningen.

PS! Selv om tidspersen røk ble det da plasseringsmessig bestenotering med 60. plass i M55-59 - 3 plasser fram fra i fjor! Forsetter det sånn er jeg jo i rute til å ta seieren 20 år - 10 år før planen min om å være best i Birken i M85-89 år.... :-)

Les også reportasjen min på kondis.no: Birken 2017: En feiende flott ferd over fjellet